Love was here

Flere veier til Rom

Etter min første yogatime, visste jeg at yoga var noe jeg ønsket i livet mitt. Etter min første ti-dagers Vipassana, visste jeg at meditasjon ville bli en del av livet mitt.

En indisk braminfamilie har åpnet dørene for at vi vestlige studenter kan få lære mer om indisk filosofi og tradisjon. De er filosofikasten, den øverste kasten i India, og kunnskap de deler med oss går i arv fra generasjon til generasjon. Jeg kom hit for å studere filosofi, lære mer om skriftene, fordype meg i noe jeg kun hadde en ide av. For meg er det vakkert at andre tar skriftene på alvor, lærer seg dem utenat og forsøker leve etter dem. Det er vakkert at en hver dag tar med seg friske blomster til tempelet for å vise sin hengivenhet til gudene. Det er vakkert at de bringer filosofitradisjon videre. Jeg kom hele denne veien for å innse at dette ikke er min vei. Møtet med tradisjon, skriftene og forventningene ble for mye for meg. Jeg elsker filosofi, tankedeling og nye måter å se livet og verden på. Tradisjonen jeg møter her, engasjementet hos de andre studentene, er bare ikke min vei. 


Noen venner av meg vil aldri betegne seg selv som spirituelle eller åndelige. Er jeg dum nok til å bruke et slikt begrep i deres nærvær, ser de på meg som jeg kom fra månen. Jeg snakker utenlandsk. Likeveler er flere av dem mer åndelige og spirituelle i sitt tankesett og livsform enn mange religiøse eller spirituelle mennesker. De sprer god energi rundt seg, deler av det de har og forsøker å vokse som menneske. For meg er det hva spiritualitet er.


For meg handler yoga og meditasjon om hverdagen. Hvordan jeg vokser til en bedre utgave av meg selv gjennom min daglige praksis. Yoga er mer enn to timer på yogamatta hver morgen. Yoga er et tankesett jeg tror på. Ett tankesett som utfordrer meg og mine automatiske mønstre. Et tankesett som bevisstgjør meg på livets vei. Et tankesett som veileder meg i hvilken vei livet mitt tar. Praksisen min tar jeg med meg videre inn i hverdagen. Hvilken vei vi velger, er individuelt, også for oss som definerer oss som spirituelle.

Jeg kom denne lange veien for å innse at jeg hadde riktig kurs der jeg var. Avstanden hjalp meg å se hva som er riktig for meg. Min vei, yoga og meditasjon, er bare en av mange veier. Akkurat som den vedantiske veien jeg nå er så heldig å få være med og dele, er en annen. Poenget er å være tro mot hvem vi er og da må vi tørre å gå den veien som er unik og rett for hver og en av oss.

 

***
 
«A yogi can be many things. Yes, a yogi can be someone who seperates and goes off and lives in a cave. But in my mind, an even greater yogi is one who’s intergrated and woven right into the context of daily life and society without becoming disturbed by it.» 
David Swenson

Takk og farvel

Merkelig nok føler jeg meg som regel hjemme hvor enn jeg drar i verden. Likevel er jeg ingen vandrer. Om jeg skal bruke et begrep om mitt forhold til reise, blir det det engelske begrepet «stayer». Fordi der jeg er, slår jeg rot.

Jeg tror ikke lenger gresset er grønnere på den andre siden. Noen søker alltid noe annet; noe bedre, hvor enn de er, være seg restauranter, reisemål, mennesker eller jobber. Også finnes mennesker som meg. Det er oss som holder fast ved det vi liker, selv når de bør gi slipp. Det kan bety å stå opp klokka fem for å praktisere yoga hver morgen, fordi dagen ikke er det samme uten, eller holde på en jobb alt for lenge fordi kollegene er fine.


På et sted som Goa er det alltid noen som kommer og andre som drar. Da gjelder det å holde hjertet åpent for mellommenneskelige relasjoner. Noe som er vanskelig når en vet at en snart skal skilles. For meg er det tid for å bevege meg videre. Skilpadda skal ta med sekken sin å dra sørover for nye hei. Først skal jeg ta farvel med mennesker som på kort tid har kommet under huden på meg; fylt dagene mine med latter og hjertet mitt med varme. De er kommet nære og det er vakkert. Aller helst vil jeg ta dem med meg i ryggsekken videre. For de har åpnet hjertet mitt og de betyr noe for meg. Utfordring er å ikke stenge av, lukke hjertet, nå som avskjeden nærmer seg.


Menneskene jeg møter på min vei er med på å gjøre utlandet til hjemme. Korte møter blir vennskap og jeg tar dem med meg videre, selv om de ikke passer i ryggsekken. Når avskjeden nærmer seg og hjertet mitt føles merkelig tungt, minner jeg meg selv om hvor heldig og takknemlig jeg er for at nettopp disse menneskene kom min vei. Jeg ber om et snarlig gjensyn!

This is just a test

Kneet mitt har slått seg vrangt. Det begynte med en feiljustering fra assistentlæreren før jeg dro fra Norge. Kneet mitt har vært svakt lenge, men jeg har levd fint med det. Den siste uka, har ting gått fra litt vondt til ille. Kneet er hovnet opp, jeg klarer ikke bøye det og vi snakker smerter. Siden jeg er i India for å leve min drøm og trene med de beste ashtangayogalærerne, passer kne-tull meg veldig dårlig.


Hensikten med yoga er å utvikle sinnet over kroppen. I min verden har kroppen vært i førersetet mer enn sinnet den siste tida. Vipassana – meditasjonsteknikken jeg bruker – trener en opp i mental styrke. Mental styrke er fellesnevneren mellom yoga og meditasjon for meg. Hodet bestemmer, ikke signalene fra kroppen. Meditasjon har lært meg å skille mellom fysisk og mental smerte. Selv om kroppen opplever smerte eller nytelse, blir tilstanden sterkere om den også blir mental. Alt i livet er i stadig endring og derfor bør vi unngå å definere ting som godt eller dårlig. Ingenting varer evig; hverken smerte eller nytelse. I det en slipper mental smerte, minsker den fysiske smerten også.


Mens jeg forsøker å balansere sinnet, dvs ikke la knesmerten bli mental, ønsker jeg likevel ta kroppens signaler på alvor. Smerten er reell, noe er galt med kneet og min jobb er å finne en måte og leve med denne nye situasjonen på. Mentalt har jeg krisemaksimert og sett for meg kneoperasjon, avbrutt Indiaopphold og ingen yoga i lang tid framover. Jeg har også snakket fornuftig til meg selv, lagt isposer på hevelsen og observert hvordan usikkerheten kjører karusell med hodet mitt.

Under den kalde krigen, gikk amerikanske TV-stasjoner i svart når de øvde på en potensiell krig. For ikke å skremme folk unødvendig ble det informert om at den svarte skjermen var en test. «This is just a test» ble en velkjent setning blant amerikanske TV-tittere. For meg er yoga livet mitt. Jeg nyter møtet med yogamatta hver morgen. Nå er det midlertidig stopp. Dette er en test. Ting er ikke  som jeg forventet, men det betyr ikke at ting ikke er bra. I mens gleder jeg meg over oppmuntringen fra servitøren på min lokale kaffebar.

Meditation is not a matter of trying to achieve ecstasy, spiritual bliss, or tranquility, nor is it attempting to be a better person. It is simply the creation of a space in which we are able to expose and undo our neurotic games, our self-deceptions, our hidden fears and hopes.

 

Chogyam Trungpa Rinpoche

På tur med morsomme meg

Frihetsgudinnen i meg jublet på den første scooter-turen i India. Vi dro på tur, kruste rundt, uavhengig og selvstendig. Borte fra hverdagsrutinen blomstrer hun og hun stortrives med ryggsekken og minst mulig eiendeler. Frihetsgudinnen min.

 

Jeg tror på utenlandsturer og miljøskifte. Mennesker trigger ulike sider av meg og får fram ulike trekk ved min person.  Derfor tror jeg alle er tjent med å skifte miljø inni mellom. For å oppleve seg selv i en annen rolle enn den vekjente. Brudd med hverdagsrollen gir rom for vekst og utvikling. Verste scenario er den stakkars personen som tidlig i livet blir satt i en uheldig rolle og senere ikke slipper fra den fordi menneskene rundt ser personen med de samme, snevre øynene som den selv begynner å se seg.

 

For hvem vil begrenses? Vi har vel alle i større eller mindre grad behov for å definere menneskene rundt oss, sette dem i en boks for å forstå dem bedre, men hvem liker å høre «du er jo sånn»?  Enda verre er det når «du er sånn» ikke er en side du liker eller kjenner igjen hos deg selv.  Hvor mye mer spennende er det ikke når vi tillater oss selv og andre å være vårt fulle potensial? Tørre å gå utenfor våre egne grenser? Tørre å nå den drømmen vi har inni oss? For vi har muligheten til å nå drømmen, ingen andre vil gjøre det for oss. Om det betyr at vi må se oss selv med nye øyne, utvikle nye trekk ved oss selv, er det en god ide å gjøre det. Fasettene, de ulike trekkene våre, har vi i oss og for å få dem fram, er det ofte nødvendig ved et miljøskifte. Personlig er det ofte på reise jeg har vokst som person og sett meg selv blomstre fordi møte med ny e mennesker viser meg nye sider av meg selv.

 

Jeg har en morsom side og når jeg er morsomme meg, da har jeg det bra. Morsomme meg innrømmer jeg gladelig at jeg liker. Siden jeg landet her i India, har morsomme meg vært sterkt representert.  Vi har det godt sammen og vi ler mye, selv når det bare er meg. Ut på tur merket jeg at morsomme meg har vært borte ei lang stund og desto koseligere er gjensynet. Jeg håper vi holder nær kontakten framover!

Takknemlighetstur

Fordelen med å planlegge en langtur kort fram i tid, er den følelsen av takknemlighet som fyller meg i forkant. For jeg verdsetter sjelden senga mi så mye som rett før jeg skal være borte fra den. Og jeg kjenner på omsorg og kjærlighet for mine nærmeste. Jeg blir oppmerksom på hvor fantastiske foreldre jeg har; støttende og aksepterende for at jeg lever mitt liv annerledes enn de lever sitt. Jeg ler av familiesituasjoner som ellers provoserer meg og de fyller meg med indre varme. Menneskene blir viktigere og det kjennes godt i hjertet. Lista over ting jeg verdsetter og er takknemlig for, blir lang når vann fra springen, vaskemaskin, trygghet, venner, skogsturer, kjølig høstluft, vakre høstfarger, ullgenser, regn mot huden osv. stadig minner meg på hva som er fantastisk med Norge.

Nettopp derfor fylles jeg nå med glede over nærheten disse velkjente tingene får meg til å føle. For jeg har vært på tur før, og jeg vet at når jeg vel lander i India, er jeg like takknemlig for de fantastiske tingene jeg opplever der. Når jeg igjen skal skifte kontinent for å reise hjem, er det de samme tingene som gjør det lett å forlate det som varmer hjertet i India.

Rett deg opp i ryggen

- Look pround, it doesn't make you proud, sa yogalæreren før hun forsvant til neste elev. Når psyken eller formen ikke er god, har jeg tatt meg selv i å ville være usynlig i sosiale sammenhenger og jeg har krøpet sammen i stolen til en ugjenkjennelig meg. Når vi ikke er på topp, blomstrer vi heller ikke og det synes på kroppsspråket. En tid kostet det meg å rette meg opp og skyve brystkassa fram. Derfor var anbefalingen på sin plass. Jeg måtte tvinge meg til å rette meg opp i ryggen og skyve fram brystkassa slik hun ba om og det kom ikke naturlig til å begynne med.


2012 ble ikke et optimalt år når det kommer til min fysiske helse. Årets variable form har vært slitsom og gitt meg forståelse for hvor viktig god helse faktisk er. Likevel ville jeg ikke vært året foruten fordi det har lært meg masse; bevisst kroppsholdning bla.


Amy Codder, forsker på non-verbalt språk, har et 20-minutters foredrag på Ted-talks som bekrefter min egen erfaring. Budskapet hennes er enkelt; ved å bruke kroppsspråket bevisst, påvirker vi våre mentale holdninger som igjen påvirker hormonnivået i kroppen vår. Om vi ikke føler oss som en dronning, kan vi likevel manipulere vårt eget kroppsspråk til å føle oss sterkere enn det vi er. Oppskriften er enkel "fake it til you become it" og to minutter er nok til å bli en bedre, eller verre, versjon av deg selv.



En så enkel oppskrift må deles. Spesielt fordi de som trenger å skyve fram brystkassa og vise at de tror på seg selv, aldri vil finne på å ta rommet med sin fysiske framtoning. Nå er det ingen av mine venner jeg mener trenger å manipulere kroppsspråket sitt for å bli sterkere, men vi har alle en og annen blåmandag der melankolien tar oss. Da gir Amy oss verktøy for å manipulere hjernen vår til å føle seg bedre.


I morges spilte jeg forresten av noen 80-tallslåter før jeg gikk på jobben og danset for meg selv på stuegulvet. Jeg tok min plass. Jeg tok stuegulvet fore. Jeg danset bedre enn John Travolta i Saturday night fever og jeg gikk på jobben som en seiersherre.

Nå er det gjort

Jeg har gjort det. Jeg har gjort det en bare ikke gjør. Jeg har sagt opp en fast betalt jobb. Jeg bytter ut sikre pensjonspoeng med usikkerhet. Og etter at kollegaen min bidro til en artikkel om hvor mye det egentlig koster oss å ta et sabattår, er jeg også klar over kostnaden av valget mitt.

Og likevel gjør jeg det. Fordi jeg det siste året har vært mer syk enn jeg har vært i hele livet mitt. Fordi jeg føler meg fengslet i rutinen og ikke kan skille de siste seks årene fra hverandre. Fordi jeg ikke lenger gleder meg til å gå på jobben min. Fordi jeg sitter i førersetet og er den som kan gjøre noe med situasjonen.

Jeg sier ikke valget var enkelt, samtidig var det enkelt som bare det. Sykkelturen tilbake på jobb etter en lunsjkaffe, der valget ble uttalt og tatt, var vakker og lett. I dagene som fulgte satt latteren løsere. Jeg kjente igjen mitt spontane, glade meg, som jeg mistet et sted på rutineveien. Inni meg var det en sikkerhet på at dette kommer til å ordne seg på ett eller annet vis. Min fysiske reaksjon sa meg at valget jeg tok var riktig.

Samtidig har jeg kjent på den berømte angsten, usikkerheten og alle tankene som kommer med å forlate en trygg base og hoppe i det. Jeg tør ikke engang hoppe fra ti-meteren, og nå hopper jeg ut i det ukjente og uøkonomiske fordi jeg føler at det er riktig for meg. Enda jeg ikke helt vet hva dette riktig for meg egentlig er.

La meg også understreke en ting. Dette er mitt liv. Mitt valg. Dermed ikke kritikk av at andre ikke gjør det jeg gjør nå. For jeg tenker å komme tilbake. Jeg brenner ikke alle broer. Akkurat nå må jeg bare gjøre noe annet for å finne tilbake til meg og min styrke. Hver og en av oss har ansvar for sitt eget liv. Mitt ansvar fører meg til en ny kurs, kanskje for ei stund og kanskje i livet. Jeg håper at ved å lukke ei dør bak meg, åpner det seg opp andre og uventede muligheter.

En ting er sikkert, jeg gleder meg til fortsettelsen!



 

Ei heltinne er gått bort

Min nydelige bestemor sovnet stille inn denne uken. For meg var hun noe av det vakreste. Hun fnøs av meg, da jeg sa det til henne. – Hva er vakkert med dette gamle ansiktet, spurte hun. Jeg forsto ikke spørsmålet fordi for meg var alt vakkert ved nettopp det ansiktet. Levd liv, godhet for andre, tilstedeværelse uten å være påtrengende og et åpnere sinn enn mange unge i dag.

Som barn var hun et mykt bryst og et åpent fang. Jeg visste jeg var elsket. 150 mil skilte oss. Hun var i nord, jeg i sør. Jeg som ellers var et sjenert barn, var aldri sjenert når vi møttes igjen etter måneder med separasjon. Hun tok seg tid til å leke. Lot meg ha dykkekonkurranse i badekaret, tørket opp spyet mitt da jeg hadde slukt for mye vann. Lot meg drikke voksendrikk – melk med kaffe. Og var en klippe jeg tok som en selvfølge. Alle barn fortjener ei bestemor som min!


Hun tok imot livet. Da hun fikk vite om mannens utroskap, tok hun med seg kasserollene sine og flyttet. ”For de har jeg tatt på avbetaling” var eneste kommentar jeg fikk i oppveksten. Da den yngste dattera hennes ble syk og døde ung, tok hun det uten lurveleven, enda hun overlevde sitt barn. Hun stilte i kommunestyremøter, uten alltid å skjønne hva som sto i mengden med papirer hun pliktskyldig leste. Hun ble valgt inn som Arbeiderpartiets vararepresentant fordi så mange i lokalmiljøet ga henne dobbeltstemme på valglista. Hun overlevde de fleste av menneskene hun var glad i og hun stelte på gravene deres så lenge hun klarte. Og hun gjorde det som gledet henne mest; puslet i hagen sin, gikk turer på hytta, spådde folk i kaffegruten og ba venner hjem på enorme smørbrødfat, sherry og kake. Hun var sjefen i sitt liv og hun tok i mer enn ett tak som det alt for selvstendige mennesket hun var.


Jeg bringer med meg oppmerksomheten hun hadde til folk. Hun delte av det hun hadde. Strikket sokker til folk hun knapt kjente. Dekte kaffebordet før folk hadde kommet innenfor døra og stelte for selskapet ofte uten å delta selv. Hun var et forbilde på et menneske vi ikke ser mest av i dag. Hun fant glede i å glede andre.


Mest av alt var hun min bestemor, ei som var med meg enda 150 mil, og gjerne mer, skilte oss i hverdagen.  Hun er med meg videre, til tross for den nye avstanden som nå er mellom oss.

 

Over time I learned to love my weaknesses as essential components  of strength and as keys to the inter connectedness of humanity. . .

By developing the strength to accept yourself where you are

while simultaneously demanding that you do more

 means that you have made peace with your journey. 

Kino MacGregor

Se meg innenfra

Jeg brukte å tro at folk som var veldig stille, ble glad når jeg kom og lagde leven. Jeg trodde de var for sjenerte til å ta initiativ og føre samtaler med halvfremmede. At ting skulle være annerledes hadde jeg ikke tenkt på engang. At min stormende spørsmålsrekke og morsomme historier ble opplevd som mas  for dem, kom som en overraskelse på meg.


Jeg brukte å tro at jeg alltid hadde rett. Mitt verdensbilde var alles verdensbilde. Bare jeg fikk mitt synspunkt fram, ville andre forstå meg og mitt, og da var alt fint igjen. Overraskelsen var ikke så stor, da jeg hørte den andres historie og innså at den andre også hadde rett.


Hvor ofte misforstår vi ikke hverandre? Uttrykket ”på seg selv kjenner man andre” er akkurat like sant som ”på seg selv kjenner man kun seg selv”. Vi møter verden med briller på; vi møter hverandre med våre egne fordommer, historier, automatiske tankemønster og sannheter som et filter mellom oss og dem vi treffer. Enten vi er utadvendte, sjenerte, høylytte eller stille. For å se det andre mennesket, hele det andre mennesket, må man tillate dem å slippe fram. Man må forstå dem for det de er. Ikke ut fra situasjonen de er i, men hvem de er som menneske. Hvorfor de oppfører seg og reagerer som de gjør.


Og for å forstå det andre mennesket, er det lurt å se seg selv utenfra. Hvordan oppleves jeg nå? Kan det være min morsomme spøk, faktisk ble opplevd som en fornærmelse? Kan det være min reservasjon og tilbakeholdenhet kan oppleves som avvisning?


Når man begynner å se seg selv utenfra og andre innenfra, da begynner det virkelig å bli moro å være menneske.

Mental oppslagstavle

Jeg tror på hverdagsforbilder. Vanlige mennesker som med sin væremåte og livsfilosofi er forbilder for meg. For hverdagsforbildene er ikke opphøyet eller glorifiserte. De er mennesker som meg og deg, med en og annen egenskap jeg beundrer. Enten de er brennende engasjerte, evner å holde kjeft når det gjelder, sprer godt humør, ser en annen vinkling og mulig løsning på en låst situasjon, tør å si sin mening enda det får konsekvenser for dem selv eller lever det livet de mener er rett for seg og står i det.

Hverdagsforbildene har egenskaper jeg stadig trenger en påminnelse om. Ofte er det egenskaper som ikke kommer av seg selv, men egenskapene er viktige for det mennesket jeg ønsker å være.

Min masteroppgave handlet om Gandhis maktteknikker. Hva gjorde han for å bli så grenseløst beundret av noen og inderlig hatet av andre? Hvordan mobiliserte han massene? Konklusjonen på oppgaven min, og konklusjonen på min kollegas oppgave som skrev om Nelson Mandela, var forholdsvis like. Kall dem gjerne autentiske eller hel V. De var ledere som levde sin filosofi og tok konsekvensene av det. De etterstrebet den gode vei og gikk selv foran som gode eksempler. De var handling mer enn ord, men først og fremst var det samsvar mellom handling og ord.

På min mentale oppslagstavle har jeg mange forbilder som jeg henter fram når det trengs. De er der fordi de gir meg noe. De har egenskaper jeg ønsker å huske og som jeg lar meg inspirere av. Og jeg henter dem fram, når jeg glemmer veien jeg vil gå. De er mine hverdagshelter.

Vår beste dag

One's destination is never a place,

but a new way of seeing things

Henry Miller

Frykt II: Stå i det

I studietida kom gutta jeg studerte med stadig tilbake til et fagbegrep jeg ikke hadde festet meg ved. Positiv angst. Som dem hadde jeg lest om begrepet, men identifiserte meg ikke med det.

Positiv angst viser til følelsen etter at du har klart å snu redsel og frykt til handling. Alle merker det når en skal gjøre noe nytt og ukjent for første gang. Taler. Jobbintervju. Klatre en fjellvegg. Sjekke opp en person en liker. Kroppen oppfører seg ikke slik en ønsker, angsten har fysisk tatt bolig i kroppen.

Men i det øyeblikket du går på scenen, når du ikke kan snu, mestrer vi som regel likevel. Kanskje oppleves til og med ro i øyeblikket, i øyeblikket av ”no return”. En evner å prestere, ofte overraskende mye bedre enn kroppen ga signaler om rett før. Dét er positiv angst. Den handler om å kontrollere frykten. Legge den under seg. Møte den.

For å oppnå våre drømmer, er angsten noe vi må forbi. Ved å stå i det, lærer en seg å snu angst og frykt til noe positivt, nemlig mestring. For gevinsten er mestring, og for å oppnå den, må en leve med usikkerhet og mangel på kontroll. Vi er mange som snur før vi kommer dit. Vi finner en utvei. Søker oss hjem til den trygge havn igjen. Min påstand er at menn generelt er flinkere til å utfordre seg selv og møte frykten enn oss damer.

Vi må ut av den kjente komfortsonen, der alt er trygt og godt. For meg har sommeren 2012 vært en berg- og dalbane i kaos, frykt og mestring. Ikke noe unikt med det. Jeg kjenner flere som daglig kjemper mot uro, frykt eller følelsen av manglende kontroll. Det en vinner ved å stå i det, tørre å gå litt lenger, er ofte magi. Vi må ut av komfortsonen vår for å oppleve magien av mesting.

Angst og frykt er prisen vi betaler for å tørre og oppnå våre drømmer!

Frykt I: Knepet er å fortsette

Over 300 mil tilbakela ei venninne på motorsykkel denne sommeren. Naturopplevelser er en naturlig del av motorsykkelturer og frihetsfølelse, men en like stor del er møte med frykten. Frykten blir en følgesvenn. For en motorsykkel på 200 til 300 kilo er en dødsmaskin som akselererer fra null til hundre på sekunder og det er fakta du må forholde deg til når du setter deg på den.

Frykt har sneket seg inn i flere samtaler jeg har hatt den siste tiden. Frykt for framtiden. Frykt for usikkerhet. Frykt for følelser. Hverdagsfrykt. Frykt for ikke å mestre. Frykt for ikke å være god nok, ikke bli likt. Frykt i andre former enn det jeg selv ofte tenker meg den.

Ingen går gjennom livet uten å kjenne frykt. Vi tenderer til å unngå den. Søke veier utenom. Forsikre oss mot den om vi kan. Ifølge buddhismen skal en møte frykten, nærme seg den og bli kjent med den. Buddhismen sier knepet er å fortsette og utforske frykten, ikke trekke seg unna, selv når vi oppdager at noe ikke er som vi trodde. For det vi oppdager da, er at ingenting er som vi trodde. Akkurat dét vil vi oppdage igjen og igjen og igjen, ifølge buddhismen.

Jeg selv kommer til kort på yogamatta. Kroppen min er klar til å gå ned i bro fra stående - alene. Når jeg går ned i bro med lærens lette grep på lårene mine, er jeg trygg. Bevegelsen i seg selv trigger usikkerhet i de fleste. Lite føles naturlig med å bøye kroppen bakover til hendene når gulvet. I ett sekund, kanskje to, er du i svevet. Uten kontroll med hvor langt det er før du treffer matta. Du må stole på deg selv og at armene dine er sterke nok til å ta deg imot.

Når læreren ber meg gå ned i bro alene, låser det seg i meg. Jeg strekker meg bakover, så langt jeg kan, mens jeg enda har kontroll og retrett mulighet. Men når kontroller slipper, sier hodet mitt at det er farlig. Til nå har dessverre hodet vunnet over kroppen og dette til tross for at kroppen har gjort bevegelsen flere ganger allerede og vet at den kan.

Min venninne dro to uker alene på motorsykkeltur i Norge. Hun møtte frykten gang på gang på gang.  Selv bør jeg bare gjøre det; slippe meg selv ned mot gulvet og møte frykten i noen usle, få sekunder. For slik det er nå, vokser den på meg. 

“I actually attack the concept of happiness. I don’t mind people being happy - but the idea that everything we do is part of the pursuit of happiness seems to me a really dangerous idea and has led to a contemporary disease in Western society, which is fear of sadness. It’s a really odd thing that we’re now seeing people saying 'write down 3 things that made you happy today before you go to sleep', and 'cheer up' and 'happiness is our birthright' and so on. We’re kind of teaching our kids that happiness is the default position - it’s rubbish. 

Wholeness is what we ought to be striving for and part of that is sadness, disappointment, frustration, failure; all of those things which make us who we are. Happiness and victory and fulfillment are nice little things that also happen to us, but they don’t teach us much. Everyone says we grow through pain and then as soon as they experience pain they say 'Quick! Move on! Cheer up!' I’d like just for a year to have a moratorium on the word 'happiness' and to replace it with the word 'wholeness'. Ask yourself 'is this contributing to my wholeness?' and if you’re having a bad day, it is.” 

Hugh Mackay, psychologist and social researcher

Å telle duer

Jeg er for mye i hodet og mindre i kroppen, ifølge ei som vil meg vel. Og det stemmer nok, for jeg elsker bøker og lever til tider gjennom dem: historiene, sitatene, de mentale bildene, ideene, hvordan jeg dras inn i en annen virkelighet og dermed utvider min egen horisont. Men som min velmenende mentor sa, jeg må også leve selv, ikke bare gjennom andres teori. Et poeng jeg tar på alvor og som jeg selvfølgelig skal gjøre noe med – en dag.

For det handler om læring. Jeg er på vei. Jeg trengte å finne min indre ro og min indre stillhet fordi jeg var for ytre fokusert. Nå er det kanskje tid for å rette horisonten litt utover igjen – kanskje – snart.

Marie-Sabine Roger skriver varmt om en person med et dårlig utgangspunkt i livet og som i møte med et annet menneske får åpnet opp for nye sider av seg selv. ”Å telle duer” handler om læring, å utvide horisonter, kjærlighet og mangel på sådan, og hvordan forløse det beste potensial i mennesket. En bok etter mitt hjerte; med en varme og tilstedeværelse som løsnet latteren og fikk fram noen tårer.

Da jeg skrev min master, sa foreleseren at læring koster. Skal en tillegge seg kompetanse, koster det av innsats, tålmodighet og motivasjon. Jeg har erfart å stange hodet mot kunnskapstaket før det plutselig ga etter og et nytt nivå ble erfart. Jeg lærte å leve i kaos mens jeg fortsatt manglet noen brikker i det faglige puslespillet. Likevel finnes det en annen læring som Rogers er inne på i sin bok. Hvordan visse mennesker gjør oss til det beste vi kan være, og gjør at vi vokser, uten at vi opplever at det koster. Det bare skjer.

Et menneske må selv ønske å forandre seg, skal endring skje. Det sa i alle fall pensumboka. Da må en nå et punkt hvor en vil endre seg. Men med mennesker finnes det vel ikke en oppskrift? Jeg påstår vi vokser mest, når vi møter mennesker som vi stoler på vil oss vel? Når vi møter aksept for den vi er og likevel får hjelp til å se hvilken retning vi kan ta for vårt eget beste i framtiden? Jeg har ikke noe svar, bare nysgjerrighet på temaet. En ting vet jeg; jeg blomstrer når folk rundt meg liker meg som jeg er, og heier på meg, uansett hvilken vei jeg skulle tro var best for meg. Der er jeg neppe unik.   

***

Og det fører meg til den konklusjonen at det er på samme måte med folk: En er ikke ukultiverbar bare fordi en ikke er kultivert. Det holder å komme borti en bra gartner. Hvis det er en dårlig en, som ikke er fingernem, så ødelegger han deg.

(Marie-Sabine Roger)

Det du mater - vokser

En indianer satt og snakket med sitt barnebarn.

Han sa:

- I alle mennesker bor det to ulver som sloss. Den ene er ond. Det er sinne, frykt, misunnelse, sjalusi, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, løgn, hovering, overlegenhet og egoisme. Den andre er god. Det er glede, fred, kjærlighet, håp, ro, ydmykhet, velvilje, empati, sannhet og tillit. 

- Hvilken ulv vinner? spurte barnet. 

- Den du mater, svarte bestefaren.

God morgen solstråle!

Morgenmøte med mitt eget speilbilde er ikke alltid noe å juble over. Likevel har jeg lært meg å snakke positivt til den dama som møter meg der. 

Det har ikke alltid vært sånn. Jeg har som så alt for mange andre, vært min egen største kritiker. Jeg var unådig mot meg selv. Måten jeg snakket til meg selv, ville jeg ikke tillat mot noen jeg var glad i, hverken venner eller familie. Jeg reiv ned, tok på meg skyld som ikke var min og gjorde meg selv mindre enn jeg fortjente.

For vår egen småprat sier mye om hvordan vi har det med oss selv. Min grunnholdning er at jeg vil meg selv og alle andre vel. Da må jeg begynne med meg selv. For bak en handling ligger det alltid en holdning og en følelsesmessig kilde som er retningsgivende. Vi kommer ikke utenom. Selvprat er dermed den enkleste måten å bli bevisst egne holdninger på.

Jeg er hovedpersonen i mitt liv. Det innebærer at jeg er sammen med meg selv 24 timer i døgnet, 365 dager i året. Da er jeg tjent med å like mitt eget selskap. Derfor valgte jeg å endre mitt selvprat. Ved å endre mitt selvprat, begynte jeg å skape positive holdninger rundt meg. Min innstilling har noe å si. Mine holdninger påvirker mine tanker, som igjen påvirker mine handlinger. Både holdninger og handlinger kan vi endre dersom vi er oss dem bevisste.

Morgenfjeset er ikke nødvendigvis en solstråle, men jeg hilser det likevel som om det er det. Litt morgenflørt med meg selv er lov og når fjeset er på sitt mest morgentrøtte, vel - da møter jeg meg selv med en hjertelig, god latter.  

Sukkeruvaner

Visstnok tar det 30 dager å endre en vane. Min erfaring er at det tar lenger tid. Fordelen er at vaner kan endres! To og en halv måned tok det før jeg kunne gå inn på en kafé uten å ville smake på alt i kakedisken. Sukkersuget var konstant, en konstant lengsel etter noe - hva som helst - søtt. En dag var søtsuget borte. Kakedisken fristet ikke.


Sukker er en folkefiende. Diabetes 2 øker faretruende fort i hele verden og Norge er intet unntak. Vi lever i et overflodssamfunn og har tilgang til all slags mat. Vi velger det som skader oss; sukker og fett. Da jeg fikk sukkerforbud, innebar det også fruktsukker. Jeg kan ikke spise noe søtt. Sukkererstatninger måtte også vike. Jeg måtte leve uten og det er mulig. Fysisk og psykisk merker jeg forskjell, en forskjell jeg unner alle andre å oppleve også.


60-minuts har et 12 minutters innslag om hvor skadelig sukker er fordi vi får i oss for store mengder av sukker og søtningsstoffer. Min hensikt er ikke å være fanatisk. Lite oppnås med det, men jeg håper å skape en bevissthet om hva sukker og sukkererstatninger faktisk gjør med kroppen og hjernen vår. Vinneren av å bli bevisst og redusere søtningsstoffer, en oss selv. For å komme dit, må vi være ærlig på hvor mye søtt vi faktisk får i oss i løpet av en dag, ei uke, ett år.

Møte med yogamatta

- Hvem påstår yoga ikke gjør vondt, spurte yogalæreren, da jeg klagde over sterk hodepine dagen etter en av mine første yogaøkter.

Det er en myte at yoga bare er behaglig. Yoga kan være det og. Ofte møter jeg folk som sukker hengiven når jeg sier at jeg praktiserer yoga, som om jeg kommer fra et spa-opphold. De som tror det, har ikke praktisert yoga over tid. Daglig yogapraksis byr nemlig på mentale utfordringer.

For kroppen sier fra når du begynner å røske opp i ubrukte muskler eller muskler som har stått i spenn over år. Det smerter når du skal varme opp en morgenstiv kropp. Det smerter når du tar i bruk muskler du ikke visste du hadde. Likevel er det verdt det!

Fordi yogapraksisen gjenspeiler livet. Våre reaksjoner og mønstre forsvinner ikke fordi vi gir oss en yogaøkt. Av og til forsterkes de heller. I møte med yogamatta, kommer de samme følelsene du kjenner ellers i hverdagen: stress, irritasjon, drømmer eller forelskelse. Følelsene forsvinner ikke fordi du skal praktisere yoga. Tanken på Mr. X s fantastiske smil blir ikke mindre. Alle tingene du bør gjøre, står fortsatt på lista når du er ferdig. Lever du mentalt i framtiden, vil det også gjenspeile seg i praksisen. Er du trygghetssøkende, er du fornøyd med det du får til.

I løpet av den tiden du har satt av til yoga, har du meditasjonstid. Er halvannen time satt av til yogafri, er det nettopp yogafri du skal gi deg. Middagslister, festplanlegging eller dagdrømmer må vente til etterpå. Derfor trener du også hodet mens du praktiserer; til å være tilstede i øvelsene, på pusten og på tilstedeværelsen i det du driver med. En god erfaring å ta med seg ut i hverdagen. Kanskje er det hva som er viktigste bidrag av en fast yogarutine. Klarer du å gi deg selv mentalt fri i tidsperioden som er satt av? For det er heller ingen som sier at det er enkelt.

Fordelen er at vi kan lære oss å forholde oss til følelsene og forventingene når vi skal. Ikke hele tiden. De eier oss ikke. Du styrer dem. Det er når en plutselig opplever et nytt reaksjonsmønster, eller når en evner å ikke gå like sterkt inn i følelsene som en ellers ville gjort, at en skjønner verdien av time etter time på yogamatta. For der har du tid til å øve deg, for utfordringen er de samme der som i hverdagen.

Men tapte sjansar er like mykje ein del av livet som velbrukte sjansar, og ei historie kan ikkje gi seg til å fabla om korleis alt kunne ha vore.

Paul Auster, på nynorsk

Historien bestemmer du selv

Da jeg for noen år siden skulle fortelle min egen livshistorie, var det en barneskolelærer som fikk en stor rolle i fortellingen. Dessverre ikke på en god måte. Inni meg satt en sår klump over oppførselen til denne voksenpersonen. Når jeg 20 år senere skulle fortelle om henne, brast det for meg. Jeg håpet de rundt meg ville se min tidligere lærers urimelighet. Hvordan hun emosjonelt hadde påvirket meg, og enda verre, hvordan arrene etter sårene fortsatt påvirket meg. Hvordan kunne dette kvinnemenneske fortsatt ha makt over meg 20 år senere? Hvorfor følte jeg fortsatt urimelighet og maktesløshet?

Selv med voksenkunnskap om henne, slapp ikke smerten. Emosjonelt klarte jeg ikke å ta avstand fra hennes syn på meg. Hennes syn på meg, hadde gjennom årene blitt min egen. Den hang i. Jeg visste allerede som barn at lærerinna mi levde alene. Senere fikk jeg også vite at hun hadde alvorlige alkoholproblemer. Trolig hadde hun nok med sin egen smerte og elendighet, men som ung forsto jeg ikke hva det faktisk betydde.


Som voksen slår det meg hvor mange av oss voksne som er usikre og emosjonelt umodne. Som barn trodde jeg voksne hadde full kontroll på livet sitt. At når de ga meg refs, var det fordi jeg hadde gjort noe galt. I dag vet jeg bedre. Verden er full av voksne som ikke burde ha ansvar for andre enn seg selv. De bør reparere sitt indre, før de får ansvar for andre. Voksnes oppførsel påvirker unge sinn, ofte til det beste for barna, men ikke bestandig.
 

I min livsfortelling er de fleste voksne positive rollemodeller. Voksne som fikk meg til å vokse og trodde på det beste i meg. De ville mitt beste. Møtte meg med varme, humor, selvinnsikt og tålmodighet. Voksne som sto trygt i seg selv, også i rollen som voksenrollemodell. Det er disse menneskene som fortjener å bli husket! Derfor skrev jeg om min egen historie. Jeg valgte å vektlegge ressurspersonene i livet mitt, de jeg beundrer og ønsker å være som, forbildene. De som gjennom sin oppførsel får andre til å bli bedre. Hvis oppførsel er et forbilde til etterlevelse. Og som gjør at jeg vil bli mitt beste potensial. Jeg er heldig fordi så mange flotte rollemodeller ble sendt min vei.

Helere med egentid

Jeg har beundret folk med store vennegjenger og full kalender. Aktivitetsnivået, energien og at det skjer noe rundt dem, har jeg sett på dem som et tegn på suksess og vellykke.

Selv var jeg på den karusellen. Avtale etter avtale, kafébesøk, treningsøkt, familiemiddag, fest… Jeg trodde det var rett måte å leve på. Det tok meg år å innse at det livet ikke passet meg. Dette handler ikke om at jeg ikke liker folk. Jeg elsker folk. Jeg storkoser meg med mennesker og jeg trives med folk rundt meg.


Heller ikke handler det om vondt i viljen. Savnet etter egentid vokste. Jeg leverer ikke hundre prosent, når jeg ikke får tid til å fordøye det som skjer rundt meg. Egentid. Tid til å reflektere og tenke.  Stilletid. Tid til bøker. Mens mange stråler jo travlere de har det, så stråler jeg enda mer om jeg også får tid for meg selv.


Begrepene ekstrovert og introvert har etablert seg som uttrykk vi bruker om sjenert/ikke sjenert eller utadvent/inadvent. I faglitteraturen er ekstrovert mennesker som får energi av andre mennesker. De henter energien sin utenfor seg selv; hos folk, aktiviteter og opplevelser. Mens introverte henter energi i seg selv, de trenger mer egentid og blir som regel fortere sliten av mennesker. Man mister det essensielle av disse ordene ved den folkelige bruken som har etablert seg. Begrepene handler ikke om å sjenanse, men om hvor hver og en av oss henter energien vår fra.


Mine medstudenter lo da jeg i studietiden sa at jeg var like introvert som jeg er ekstrovert. Jeg kan ta plass. Jeg er engasjert. Jeg tør å si hva jeg mener. Jeg kan boble over av ord og engasjement. På den tiden ville jeg heller ikke være introvert, fordi det var ukult. Men vi mennesker er sammensatte, det ene utelukker ikke det andre. Jeg er begge deler. For meg var det en stor verdi å akseptere min stille side. Jeg har aldri hatt lakenskrekk. Jeg går tidlig hjem fra fest. Selv i studietiden var jeg fornøyd med å ligge en lørdagskveld på sofaen og lese pensumbok fordi den var så interessant. Ved å gi meg selv rom til dette er jeg blitt et helere menneske.

I vår vestlige verden er introspeksjon lite anerkjent som verdi. Vi skal leve utover, i grupper og store vennegjenger. Det skal skje noe hele tida. I Asia derimot er introspeksjon viktig. Skal vi spille på hele spekteret vårt som de barn av regnbuen vi er, er det viktig at vi tør å anerkjenne alle sider av oss selv. Enten det betyr at vi tar mye plass og trenger folk, eller at vi av og til må trekke oss unna og ha egentid. 

En påminnelse!

Tenk deg glad

En e-post tidligere i uka påvirket humøret mitt. Hendelsen er en påminnelse om at jeg velger hva jeg skal tenke. Litt flau, innser jeg at jeg reagerte på noe som var godt ment fra avsenders side. Jeg forsøker å lære. Jeg tror det er den eneste måten jeg og andre kan vokse på. Vi må møte oss selv på en ærlig og godhjerta måte, for da tar vi ansvar for oss selv og våre egne følelser.


Som godt voksen blir jeg fortsatt revet med av mine egne følelser. En kommentar eller en e-post trigger noe i meg som endrer stemningen. Humøret endres og jeg henger meg opp i en liten detalj, idet som egentlig er et større bilde. Følelsene har tatt styringen. For tanker og følelser er ikke sannheter, selv om de føles slik når vi står midt i dem. Enda viktigere, det er tankene våre, og ikke ytre faktorer, som skaper sinnsstemningene våre. Hver og en av oss trigges gang på gang av de samme følelsene og holdningene fordi vi har emosjonelle mønster, enten vi er oss dem bevisst eller ikke. Skal vi endre dem - tankemønsterene - er første steget å bli seg dem bevisst.


Da jeg for mange år siden begynte på min master i organisasjonspsykologi var en av pensumbøkene David Burns Tenk deg glad. Jeg var fnisete, lykkelig over tittelen på pensumboka og lurte på hvilke englete, masterkurs jeg egentlig hadde valgt. Boka fortjener sin hårete tittel. På en praktisk måte ga den meg verktøy til å begynne jobben med meg selv og den gjorde en forskjell i livet mitt. Boka er ikke ny, men den er en god innføring i kognitiv psykologi, og Burns har forsket på adferdsterapi som professor og psykiater.

Burns hevder alle tankemønster bunner i åtte tankefeller. Jeg tror vi alle kjenner dem. Til tross for at jeg i flere år bevisst har jobbet for å ikke gå inn i følelsene mine – ikke la meg rive med – oppdager jeg fortsatt at følelsene har tatt taket på meg. Atter engang har jeg vært i kontakt med gamle kjenninger – tankefellene.

Vi skal fortsatt føle! Men skal vi vokse, utvikle oss og lære, må vi ta ansvar for følelsene og reaksjonene våre. Tanker og følelser er valg. Fordi tankene bestemmer følelsene. Når man blir seg dette bevisst, er det vanskelig å legge skylda på andre. Kun jeg kan ta ansvar for hvordan jeg føler, tenker og reagerer. Forskjellen er en bevissthet på hva følelsene våre er og for å endre dem, må man ta første steget på bevissthetens vei.

Ta kroppen på alvor!

I vinter ble energien min borte. Plutselig var sofaen min favorittsyssel og jeg ble god til å slappe av. De to første ukene var det greit. Jeg leste bøker, sov og leste mer bøker. Venner kom på besøk. Da energien ikke var tilbake en måned ble jeg urolig. Sofaen var ikke behagelig mer og vennene hadde andre ting å gjøre enn å besøke meg. Blodprøvene kom tilbake fine og eneste forklaring legen kunne gi meg var utbrent. Jeg kjente meg ikke igjen i utbrent. Heller ikke i den andre forklaringen legen kom med falt i god jord, deprimert.


Og det er det med kropp. Du skjønner først hvor fantastisk en frisk kropp er, når den ikke lenger er frisk. Kroppen verdsettes på en ny måte.

Som folk flest ga jeg meg ikke i jakten på bedre helse for egen del. Når vestlig medisin ikke kunne hjelpe, fant jeg løsningen innen det alternative. Ballen begynte å rulle. Flere personer kom inn i livet mitt med ulik informasjon som pekte meg i retning matintoleranse. For en person som har ledd av folk med matintoleranse, tatt dem for sære, oppmerksomhetssøkende eller del av en trend, var det ingen grunn til overraskelse da jeg selv ble rammet. For antallet personer med matintoleranse har økt dramatisk de siste årene.

I en moderne tid med stress, ferdigmat og enkle løsninger er antall kjemikalier vi får i oss, større enn de fleste er seg bevist. Min test viste at jeg hadde flere og store mengder kjemikalier i kroppen som ikke burde være der, og de påvirker meg. I tillegg er magen min skadet og klarer for tiden ikke å fordøye hvetemel eller andre melsorter. Stress over tid, gjør heller ikke kroppen sterkere. Derfor går jeg nå gjennom en renselsesprosess som skal gjøre meg sterk. Resultatet lot ikke vente på seg og sterkere er jeg blitt. Etter seks uker med en strengere diett enn vanlig, der ren mat erstattet kaffe latte og kanelboller, har energien min gradvis kommet tilbake. Energien kommer fortsatt tilbake og det i et mye raskere tempo enn jeg hadde forventet.

For det er det med kroppen vår, den er fantastisk tilpasningsdyktig. Den gir i lang tid og den er mer fleksibel enn vi ofte husker. Den strekker seg langt for å tilpasse seg forholdene. Men den er ikke en maskin. Nettopp derfor må vi ta den på alvor, spesielt når den først sier fra om at noe er galt. Og den sier tydelig i fra. Kroppen min stoppet meg og jeg har ikke engang drevet rovdrift på den.

Kroppen trenger like mye kjærlighet som det vi gir de vi er glad i. Gled deg over den kroppen du har og vær snill med den. Hva kroppen vår trenger, vet hver og en av oss best selv. Gi den oppmerksomhet gjennom trening, hvile og ren og riktig mat fordi den fortjener det. Kroppen vår er fantastisk!

Ithaka

av C. P. Cavafy

As you set out for Ithaka
hope your road is a long one,
full of adventure, full of discovery.
Laistrygonians, Cyclops,
angry Poseidon—don’t be afraid of them:
you’ll never find things like that on your way
as long as you keep your thoughts raised high,
as long as a rare excitement
stirs your spirit and your body.
Laistrygonians, Cyclops,
wild Poseidon—you won’t encounter them
unless you bring them along inside your soul,
unless your soul sets them up in front of you.

Hope your road is a long one.
May there be many summer mornings when,
with what pleasure, what joy,
you enter harbors you’re seeing for the first time;
may you stop at Phoenician trading stations
to buy fine things,
mother of pearl and coral, amber and ebony,
sensual perfume of every kind—
as many sensual perfumes as you can;
and may you visit many Egyptian cities
to learn and go on learning from their scholars.

Keep Ithaka always in your mind.
Arriving there is what you’re destined for.
But don’t hurry the journey at all.
Better if it lasts for years,
so you’re old by the time you reach the island,
wealthy with all you’ve gained on the way,
not expecting Ithaka to make you rich.

Ithaka gave you the marvelous journey.
Without her you wouldn't have set out.
She has nothing left to give you now.

And if you find her poor, Ithaka won’t have fooled you.
Wise as you will have become, so full of experience,
you’ll have understood by then what these Ithakas mean.

Ett år med ashtanga

Kontorkroppen min har fått kjørt seg! For ett år siden gjennomførte jeg min første time med ashtanga yoga. Jeg ville ikke engang trene ashtanga, fordommene mot yogastilen var mange. Mest fordi ashtanga ikke var ekte yoga. Det mente jeg med min bakgrunn fra klassisk yoga – hatha yoga. Ashtangas fysiske form er av samme grunn blitt populært i vesten og lite visste jeg at nybegynnerkurset ville endre min egen kurs radikalt.


Enkelte øvelser i ashtanga var ikke fysisk mulig for meg å gjøre. Jeg trodde jeg kunne yoga. Jeg kunne stå på hodet og i bro, trodde jeg lett kunne bøye meg fram og tilbake, men med stive skuldre og rygg, var det helt umulig å gjøre mange av øvelsene som er del av første serien. I ashtanga gjør man de samme øvelsene i den samme rekkefølgen hver gang. Og når man ikke mestrer en øvelse, får man ifølge tradisjonen, ikke gå videre før man kan den. Mengden øvelser jeg ikke mestret i førsteserien var, og er fortsatt, mange. Skuldrene ville ikke. Armen kunne ikke. Mine armer bøyde seg bare ikke slike andres gjorde. Jeg stoppet totalt opp og så med beundring på de fleksible kroppene til de andre rundt meg. Der min kropp stoppet opp og ting var fysisk umulig, smøg deres kropper seg inn i øvelsene uten hindringer.

Studier og 15 år foran PC gjorde ikke kroppen min mer smidig… Et liv satt i musklene. Skuffelse i leddene og fortrengte psykisk smerte i forskjellige deler av kroppen. Ting jeg ikke har grepet tak i, satt der ubehandlet. Stive skuldre, nakke og rygg, var noe jeg trodde var kommet for å bli. Hatha yoga lærte meg å ta livet og hverdagen roligere. Huske pusten. Roe ned og stresse mindre, men deler av kroppen var fortsatt stiv. Sterkere lut måtte til.

Derfor jubilerer jeg i dag. For mye har skjedd. Parallelt med at det faste nakkegrepet har sluppet taket og musklene har gitt etter for strekk og tøy, har ”flink pike”-syndromet måtte gi tapt. Da jeg første gang leste om hvordan jeg ville bli mindre bastant og rigid ettersom jeg ble mykere på foroverbøyninger, og at fleksibilitet i bakoverbøy ville åpne meg opp og gjøre meg tryggere, hørtes det ut som en dårlig, indisk reklameplakat. Nå viser det seg at den gamle tradisjonen har rett. Ettersom styrke og fleksibilitet ble bedre, endret også noe seg mentalt. Noe slapp og en ting var behovet for kontroll. Om jeg tenkte det eller at det bare skjedde, kan jeg ikke svare på, men det slapp. Jeg er selvfølgelig fortsatt flink. Jeg er dyktig i jobben min og er i dag fornøyd med å vite det selv. Resultatene snakker for seg. Ironisk nok får jeg nå skryt fra omgivelsene fordi jeg er roligere og mer harmonisk.

Små undre skjer også ett år senere. Mitt daglige møte med yogamatta ga meg andre fordeler enn jeg trodde. Gevinsten jeg fikk var bedre enn forventet. Derfor feirer jeg og vet at for meg finnes det ingen vei tilbake.

Menneskets muligheter

For en del år tilbake, tok jeg en av disse ”test deg sjøl”-testene i Aftenposten. Testen var om selvinnsikt og jeg forsto faktisk ikke svaret jeg fikk. Skåret mitt var elendig. Resultatet påsto jeg hadde liten grad av selvinnsikt og jeg var lite villig til å endre meg. Hvafornoe? Jeg? Jeg som var frøken Åpen og Nysgjerrig. Selvfølgelig disset jeg undersøkelsen. Noen av spørsmålene hadde gått på om jeg aktivt søkte selvutviklingskurs. Som om jeg trengte det. Og hva gir disse selvutviklingskursa oss? Sånn egentlig? Spørsmålene i testen husker jeg ikke, men konklusjonen husker jeg og min reaksjon på hele greia, for det sitter fortsatt i hodet mitt, så resultatet må ha gjort inntrykk.


Mellom da og nå, har det rent mange liter vann i livets elv. Jeg har vokst. Nettopp derfor kan jeg smile varmt av den jeg var den gang da. Hun trengte kjærlighet, som nå. Hun trengte mer kjærlighet den gang da. Hun trengte å bli sett og verdsatt. Da som nå. Hun trengte å vite at hun var god nok!



For hva skjedde årene i mellom? Bildet forandret seg. Tilfeldighetene og mulighetene ga henne en annen sannhet. Et annet bilde. Som om verden sakte og sikkert ble litt klarere, verden ble litt mindre sort-hvitt. Fargene og nyansene kom inn. Ting som hadde vært krise noen år før, var ikke viktig lenger. Ting som hadde engasjert, engasjerte ikke, mens andre ting som aldri hadde betydd noe, ble viktig. Tre år med master i organisasjonspsykologi, fordypning i yoga og oppdagelsen av meditasjon, endret verdensbildet litt etter litt etter litt. Ting begynte å skje, ting bare skjedde; holdninger endret seg, troen ble mindre bastant, forsvarsgarden senket seg og humøret ble mer stabilt. Min verden endret seg mest fra å være styrt av ytre stimuli som venner og øyeblikkets nytelse, til å høre, lytte til, og stole, den indre stemmen.



Med på lasset kom en nysgjerrighet på menneskets muligheter. Hva kan vi egentlig oppnå? Hvilke muligheter har vi i oss selv? Hvordan kan vi få mest ut av hjernen? Finnes det egentlig begrensninger? Og i min verden av vestlig forskning og indisk filosofi, hvor mye er ikke felles? Hva kan vesten lære av gamle tradisjoner? For forskningen viser stadig oftere at det indiske yogier sa for flere tusen år siden, det buddhistiske munker har visst i ”all sin tid”, nemlig at vi må lytte til oss selv. Derfor er jeg her. For å se hva de neste årene byr på av overraskelser!