Jeg har gjort det. Jeg har gjort det en bare ikke gjør. Jeg har sagt opp en fast betalt jobb. Jeg bytter ut sikre pensjonspoeng med usikkerhet. Og etter at kollegaen min bidro til en artikkel om hvor mye det egentlig koster oss å ta et sabattår, er jeg også klar over kostnaden av valget mitt.
Og likevel gjør jeg det. Fordi jeg det siste året har vært mer syk enn jeg har vært i hele livet mitt. Fordi jeg føler meg fengslet i rutinen og ikke kan skille de siste seks årene fra hverandre. Fordi jeg ikke lenger gleder meg til å gå på jobben min. Fordi jeg sitter i førersetet og er den som kan gjøre noe med situasjonen.
Jeg sier ikke valget var enkelt, samtidig var det enkelt som bare det. Sykkelturen tilbake på jobb etter en lunsjkaffe, der valget ble uttalt og tatt, var vakker og lett. I dagene som fulgte satt latteren løsere. Jeg kjente igjen mitt spontane, glade meg, som jeg mistet et sted på rutineveien. Inni meg var det en sikkerhet på at dette kommer til å ordne seg på ett eller annet vis. Min fysiske reaksjon sa meg at valget jeg tok var riktig.
Samtidig har jeg kjent på den berømte angsten, usikkerheten og alle tankene som kommer med å forlate en trygg base og hoppe i det. Jeg tør ikke engang hoppe fra ti-meteren, og nå hopper jeg ut i det ukjente og uøkonomiske fordi jeg føler at det er riktig for meg. Enda jeg ikke helt vet hva dette riktig for meg egentlig er.
La meg også understreke en ting. Dette er mitt liv. Mitt valg. Dermed ikke kritikk av at andre ikke gjør det jeg gjør nå. For jeg tenker å komme tilbake. Jeg brenner ikke alle broer. Akkurat nå må jeg bare gjøre noe annet for å finne tilbake til meg og min styrke. Hver og en av oss har ansvar for sitt eget liv. Mitt ansvar fører meg til en ny kurs, kanskje for ei stund og kanskje i livet. Jeg håper at ved å lukke ei dør bak meg, åpner det seg opp andre og uventede muligheter.
En ting er sikkert, jeg gleder meg til fortsettelsen!
Og likevel gjør jeg det. Fordi jeg det siste året har vært mer syk enn jeg har vært i hele livet mitt. Fordi jeg føler meg fengslet i rutinen og ikke kan skille de siste seks årene fra hverandre. Fordi jeg ikke lenger gleder meg til å gå på jobben min. Fordi jeg sitter i førersetet og er den som kan gjøre noe med situasjonen.
Jeg sier ikke valget var enkelt, samtidig var det enkelt som bare det. Sykkelturen tilbake på jobb etter en lunsjkaffe, der valget ble uttalt og tatt, var vakker og lett. I dagene som fulgte satt latteren løsere. Jeg kjente igjen mitt spontane, glade meg, som jeg mistet et sted på rutineveien. Inni meg var det en sikkerhet på at dette kommer til å ordne seg på ett eller annet vis. Min fysiske reaksjon sa meg at valget jeg tok var riktig.
Samtidig har jeg kjent på den berømte angsten, usikkerheten og alle tankene som kommer med å forlate en trygg base og hoppe i det. Jeg tør ikke engang hoppe fra ti-meteren, og nå hopper jeg ut i det ukjente og uøkonomiske fordi jeg føler at det er riktig for meg. Enda jeg ikke helt vet hva dette riktig for meg egentlig er.
La meg også understreke en ting. Dette er mitt liv. Mitt valg. Dermed ikke kritikk av at andre ikke gjør det jeg gjør nå. For jeg tenker å komme tilbake. Jeg brenner ikke alle broer. Akkurat nå må jeg bare gjøre noe annet for å finne tilbake til meg og min styrke. Hver og en av oss har ansvar for sitt eget liv. Mitt ansvar fører meg til en ny kurs, kanskje for ei stund og kanskje i livet. Jeg håper at ved å lukke ei dør bak meg, åpner det seg opp andre og uventede muligheter.
En ting er sikkert, jeg gleder meg til fortsettelsen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar