Vi er så mye mer

For noen år siden lærte jeg meg å sprike med tærne. Ikke en kroppsfunksjon en tenker har stor verdi, men for å ta i bruk hele fotsålen når en går eller beveger seg, hjelper det å sprike på tærne. Da tar en i bruk større del av fotsålen.

Min venninnes hjertesukk kom overraskende. Det satt langt inne for henne å innrømme at hun skammet seg over en kroppsdel. En fin og naturlig kropp i alles øyne. Jeg har hørt det før, hjertesukket, ikke fra henne, men fra andre kvinner. Jeg har kjent på det selv. Jeg kjenner sårheten, når en kroppsdel blir viktigere enn helheten. Når en tror alle andre ser det en selv ser. Hva skal til for å være fornøyd med seg selv? Er det en sannhet at damer er misfornøyd med kroppen sin? Trenger vi å være det?


Den siste tida har kropp vært et tema. Jeg har snakket om den med folk jeg beundrer. Innspillene er mange; medias bilde av en perfekt kvinnekropp, kvinner selv, kunst, hvordan vi velger å snakke med oss selv i speilet, hvem vi velger å gi definisjonsmakt over hva som er vakkert, osv. 


Jeg liker kroppen min. Min daglige yogapraksis er del av forklaringen. Møtet med yogamatta minner meg om sammenhengen mellom fysikk og hodet. Kroppen min er meg, den er helhet og vi hører sammen. Daglig står jeg på yogamatta og puster, bøyer og tøyer. Kroppen gir og den stiller opp. Og den sier i fra når jeg er for mye i hodet og glemmer helheten. For hver kroppsdel er en del av et større hele og dette hele summers til å være meg. Når jeg trives i koppen min, er jeg glad. Når hodet er i balanse, er jeg glad. Da er det trist å gi en kroppsdel for stor makt og innflytelse.


For meg er all oppmerksomhet på én del av kroppen å starte i feil ende. For små pupper, for mye lår eller hår, er å gi for mye makt til en liten del av et helt menneske. Hver og en er så mye mer; historie, humor, smil, venn, interesser og hobbyer, er bare noe. La oss være rause mot hverandre når vi snakker om oss selv, enten det er om kroppen vår eller det vi har i hodet.


Cheryl Strayed fikk spørsmål om hva hun som voksen kvinne ville sagt til seg selv som 20-åring, svaret hennes taler for meg:

"Stop worrying about whether you’re fat. You’re not fat. Or rather, you’re sometimes a little bit fat, but who gives a shit? There is nothing more boring and fruitless than a woman lamenting the fact that her stomach is round. Feed yourself. Literally. The sort of people worthy of your love will love you more for this, sweet pea."

Fra innsiden av et hi

- Jeg vil være i fred, sa en klar stemme fra mitt indre. Da hjemreisen mentalt begynte i India, var spørsmålet hva vil jeg nå? Hva ønsker jeg å gjøre? Svaret lot vente på seg. Svaret som kom, utfordret på andre måter enn jeg forventet.


Jeg fikk være i fred. I flere måneder har jeg vært - i væren. Jeg gikk i hi med tid for meg selv. Væren er et vakkert sted, der den indre stemmen blir tydelig. Stemmen snakker lavt, en trenger å lytte. Væren er et sted uten enkle løsninger, et usensurert og tidvis brutalt møte med en selv.

Når å være er målet i seg selv, er ikke leveransene målbare. I væren finnes ikke handlingsplaner eller strategier. Det er tilstedeværelsen som teller. Som et frø, sugde jeg til meg næring fra jorda. Næringen min var stillhet, alenetid og inspirasjon fra bøker. Sakte vokser noe fram: mine verdier, mine interesser og et klarere bilde av hvem jeg er. Denne reisen er min alene. Ingen av mine nære har tatt en lignende reise før meg og det er ingen jeg kan søke råd hos. Ingen kan stryke meg på ryggen å si at dette fikser du.


Når den indre stemmen møter den ytre stemmens krav og forventinger, er det lett å glemme den enkle målsetningen. Med hodet opp av jorda kom forventninger. Først kom forventningene fra omverden. Trodde jeg. Hvem er jeg nå? Hvor passer denne nye meg inn? Hva blir mitt bidrag til verden? Men kravene kommer først og fremst fra meg selv og jeg vet å stille dem. Uten mine harde, dømmende vurderinger av meg, når ingen andres kritikk inn. Forventningene, kravene og planene er mine, lagd av meg. Nå er de omskrevet, bearbeidet og kommet i en ny utgave. Pekefingeren er forsøkt byttet ut med varme, åpenhet og medmenneskelighet.


Reisens neste fase går jeg sammen med andre, stadig flere andre, for vi er mange som ønsker å gå akkurat raushetens vei. Jeg gleder meg!