Ta kroppen på alvor!

I vinter ble energien min borte. Plutselig var sofaen min favorittsyssel og jeg ble god til å slappe av. De to første ukene var det greit. Jeg leste bøker, sov og leste mer bøker. Venner kom på besøk. Da energien ikke var tilbake en måned ble jeg urolig. Sofaen var ikke behagelig mer og vennene hadde andre ting å gjøre enn å besøke meg. Blodprøvene kom tilbake fine og eneste forklaring legen kunne gi meg var utbrent. Jeg kjente meg ikke igjen i utbrent. Heller ikke i den andre forklaringen legen kom med falt i god jord, deprimert.


Og det er det med kropp. Du skjønner først hvor fantastisk en frisk kropp er, når den ikke lenger er frisk. Kroppen verdsettes på en ny måte.

Som folk flest ga jeg meg ikke i jakten på bedre helse for egen del. Når vestlig medisin ikke kunne hjelpe, fant jeg løsningen innen det alternative. Ballen begynte å rulle. Flere personer kom inn i livet mitt med ulik informasjon som pekte meg i retning matintoleranse. For en person som har ledd av folk med matintoleranse, tatt dem for sære, oppmerksomhetssøkende eller del av en trend, var det ingen grunn til overraskelse da jeg selv ble rammet. For antallet personer med matintoleranse har økt dramatisk de siste årene.

I en moderne tid med stress, ferdigmat og enkle løsninger er antall kjemikalier vi får i oss, større enn de fleste er seg bevist. Min test viste at jeg hadde flere og store mengder kjemikalier i kroppen som ikke burde være der, og de påvirker meg. I tillegg er magen min skadet og klarer for tiden ikke å fordøye hvetemel eller andre melsorter. Stress over tid, gjør heller ikke kroppen sterkere. Derfor går jeg nå gjennom en renselsesprosess som skal gjøre meg sterk. Resultatet lot ikke vente på seg og sterkere er jeg blitt. Etter seks uker med en strengere diett enn vanlig, der ren mat erstattet kaffe latte og kanelboller, har energien min gradvis kommet tilbake. Energien kommer fortsatt tilbake og det i et mye raskere tempo enn jeg hadde forventet.

For det er det med kroppen vår, den er fantastisk tilpasningsdyktig. Den gir i lang tid og den er mer fleksibel enn vi ofte husker. Den strekker seg langt for å tilpasse seg forholdene. Men den er ikke en maskin. Nettopp derfor må vi ta den på alvor, spesielt når den først sier fra om at noe er galt. Og den sier tydelig i fra. Kroppen min stoppet meg og jeg har ikke engang drevet rovdrift på den.

Kroppen trenger like mye kjærlighet som det vi gir de vi er glad i. Gled deg over den kroppen du har og vær snill med den. Hva kroppen vår trenger, vet hver og en av oss best selv. Gi den oppmerksomhet gjennom trening, hvile og ren og riktig mat fordi den fortjener det. Kroppen vår er fantastisk!

Ithaka

av C. P. Cavafy

As you set out for Ithaka
hope your road is a long one,
full of adventure, full of discovery.
Laistrygonians, Cyclops,
angry Poseidon—don’t be afraid of them:
you’ll never find things like that on your way
as long as you keep your thoughts raised high,
as long as a rare excitement
stirs your spirit and your body.
Laistrygonians, Cyclops,
wild Poseidon—you won’t encounter them
unless you bring them along inside your soul,
unless your soul sets them up in front of you.

Hope your road is a long one.
May there be many summer mornings when,
with what pleasure, what joy,
you enter harbors you’re seeing for the first time;
may you stop at Phoenician trading stations
to buy fine things,
mother of pearl and coral, amber and ebony,
sensual perfume of every kind—
as many sensual perfumes as you can;
and may you visit many Egyptian cities
to learn and go on learning from their scholars.

Keep Ithaka always in your mind.
Arriving there is what you’re destined for.
But don’t hurry the journey at all.
Better if it lasts for years,
so you’re old by the time you reach the island,
wealthy with all you’ve gained on the way,
not expecting Ithaka to make you rich.

Ithaka gave you the marvelous journey.
Without her you wouldn't have set out.
She has nothing left to give you now.

And if you find her poor, Ithaka won’t have fooled you.
Wise as you will have become, so full of experience,
you’ll have understood by then what these Ithakas mean.

Ett år med ashtanga

Kontorkroppen min har fått kjørt seg! For ett år siden gjennomførte jeg min første time med ashtanga yoga. Jeg ville ikke engang trene ashtanga, fordommene mot yogastilen var mange. Mest fordi ashtanga ikke var ekte yoga. Det mente jeg med min bakgrunn fra klassisk yoga – hatha yoga. Ashtangas fysiske form er av samme grunn blitt populært i vesten og lite visste jeg at nybegynnerkurset ville endre min egen kurs radikalt.


Enkelte øvelser i ashtanga var ikke fysisk mulig for meg å gjøre. Jeg trodde jeg kunne yoga. Jeg kunne stå på hodet og i bro, trodde jeg lett kunne bøye meg fram og tilbake, men med stive skuldre og rygg, var det helt umulig å gjøre mange av øvelsene som er del av første serien. I ashtanga gjør man de samme øvelsene i den samme rekkefølgen hver gang. Og når man ikke mestrer en øvelse, får man ifølge tradisjonen, ikke gå videre før man kan den. Mengden øvelser jeg ikke mestret i førsteserien var, og er fortsatt, mange. Skuldrene ville ikke. Armen kunne ikke. Mine armer bøyde seg bare ikke slike andres gjorde. Jeg stoppet totalt opp og så med beundring på de fleksible kroppene til de andre rundt meg. Der min kropp stoppet opp og ting var fysisk umulig, smøg deres kropper seg inn i øvelsene uten hindringer.

Studier og 15 år foran PC gjorde ikke kroppen min mer smidig… Et liv satt i musklene. Skuffelse i leddene og fortrengte psykisk smerte i forskjellige deler av kroppen. Ting jeg ikke har grepet tak i, satt der ubehandlet. Stive skuldre, nakke og rygg, var noe jeg trodde var kommet for å bli. Hatha yoga lærte meg å ta livet og hverdagen roligere. Huske pusten. Roe ned og stresse mindre, men deler av kroppen var fortsatt stiv. Sterkere lut måtte til.

Derfor jubilerer jeg i dag. For mye har skjedd. Parallelt med at det faste nakkegrepet har sluppet taket og musklene har gitt etter for strekk og tøy, har ”flink pike”-syndromet måtte gi tapt. Da jeg første gang leste om hvordan jeg ville bli mindre bastant og rigid ettersom jeg ble mykere på foroverbøyninger, og at fleksibilitet i bakoverbøy ville åpne meg opp og gjøre meg tryggere, hørtes det ut som en dårlig, indisk reklameplakat. Nå viser det seg at den gamle tradisjonen har rett. Ettersom styrke og fleksibilitet ble bedre, endret også noe seg mentalt. Noe slapp og en ting var behovet for kontroll. Om jeg tenkte det eller at det bare skjedde, kan jeg ikke svare på, men det slapp. Jeg er selvfølgelig fortsatt flink. Jeg er dyktig i jobben min og er i dag fornøyd med å vite det selv. Resultatene snakker for seg. Ironisk nok får jeg nå skryt fra omgivelsene fordi jeg er roligere og mer harmonisk.

Små undre skjer også ett år senere. Mitt daglige møte med yogamatta ga meg andre fordeler enn jeg trodde. Gevinsten jeg fikk var bedre enn forventet. Derfor feirer jeg og vet at for meg finnes det ingen vei tilbake.

Menneskets muligheter

For en del år tilbake, tok jeg en av disse ”test deg sjøl”-testene i Aftenposten. Testen var om selvinnsikt og jeg forsto faktisk ikke svaret jeg fikk. Skåret mitt var elendig. Resultatet påsto jeg hadde liten grad av selvinnsikt og jeg var lite villig til å endre meg. Hvafornoe? Jeg? Jeg som var frøken Åpen og Nysgjerrig. Selvfølgelig disset jeg undersøkelsen. Noen av spørsmålene hadde gått på om jeg aktivt søkte selvutviklingskurs. Som om jeg trengte det. Og hva gir disse selvutviklingskursa oss? Sånn egentlig? Spørsmålene i testen husker jeg ikke, men konklusjonen husker jeg og min reaksjon på hele greia, for det sitter fortsatt i hodet mitt, så resultatet må ha gjort inntrykk.


Mellom da og nå, har det rent mange liter vann i livets elv. Jeg har vokst. Nettopp derfor kan jeg smile varmt av den jeg var den gang da. Hun trengte kjærlighet, som nå. Hun trengte mer kjærlighet den gang da. Hun trengte å bli sett og verdsatt. Da som nå. Hun trengte å vite at hun var god nok!



For hva skjedde årene i mellom? Bildet forandret seg. Tilfeldighetene og mulighetene ga henne en annen sannhet. Et annet bilde. Som om verden sakte og sikkert ble litt klarere, verden ble litt mindre sort-hvitt. Fargene og nyansene kom inn. Ting som hadde vært krise noen år før, var ikke viktig lenger. Ting som hadde engasjert, engasjerte ikke, mens andre ting som aldri hadde betydd noe, ble viktig. Tre år med master i organisasjonspsykologi, fordypning i yoga og oppdagelsen av meditasjon, endret verdensbildet litt etter litt etter litt. Ting begynte å skje, ting bare skjedde; holdninger endret seg, troen ble mindre bastant, forsvarsgarden senket seg og humøret ble mer stabilt. Min verden endret seg mest fra å være styrt av ytre stimuli som venner og øyeblikkets nytelse, til å høre, lytte til, og stole, den indre stemmen.



Med på lasset kom en nysgjerrighet på menneskets muligheter. Hva kan vi egentlig oppnå? Hvilke muligheter har vi i oss selv? Hvordan kan vi få mest ut av hjernen? Finnes det egentlig begrensninger? Og i min verden av vestlig forskning og indisk filosofi, hvor mye er ikke felles? Hva kan vesten lære av gamle tradisjoner? For forskningen viser stadig oftere at det indiske yogier sa for flere tusen år siden, det buddhistiske munker har visst i ”all sin tid”, nemlig at vi må lytte til oss selv. Derfor er jeg her. For å se hva de neste årene byr på av overraskelser!