Takknemlighetstur

Fordelen med å planlegge en langtur kort fram i tid, er den følelsen av takknemlighet som fyller meg i forkant. For jeg verdsetter sjelden senga mi så mye som rett før jeg skal være borte fra den. Og jeg kjenner på omsorg og kjærlighet for mine nærmeste. Jeg blir oppmerksom på hvor fantastiske foreldre jeg har; støttende og aksepterende for at jeg lever mitt liv annerledes enn de lever sitt. Jeg ler av familiesituasjoner som ellers provoserer meg og de fyller meg med indre varme. Menneskene blir viktigere og det kjennes godt i hjertet. Lista over ting jeg verdsetter og er takknemlig for, blir lang når vann fra springen, vaskemaskin, trygghet, venner, skogsturer, kjølig høstluft, vakre høstfarger, ullgenser, regn mot huden osv. stadig minner meg på hva som er fantastisk med Norge.

Nettopp derfor fylles jeg nå med glede over nærheten disse velkjente tingene får meg til å føle. For jeg har vært på tur før, og jeg vet at når jeg vel lander i India, er jeg like takknemlig for de fantastiske tingene jeg opplever der. Når jeg igjen skal skifte kontinent for å reise hjem, er det de samme tingene som gjør det lett å forlate det som varmer hjertet i India.

Rett deg opp i ryggen

- Look pround, it doesn't make you proud, sa yogalæreren før hun forsvant til neste elev. Når psyken eller formen ikke er god, har jeg tatt meg selv i å ville være usynlig i sosiale sammenhenger og jeg har krøpet sammen i stolen til en ugjenkjennelig meg. Når vi ikke er på topp, blomstrer vi heller ikke og det synes på kroppsspråket. En tid kostet det meg å rette meg opp og skyve brystkassa fram. Derfor var anbefalingen på sin plass. Jeg måtte tvinge meg til å rette meg opp i ryggen og skyve fram brystkassa slik hun ba om og det kom ikke naturlig til å begynne med.


2012 ble ikke et optimalt år når det kommer til min fysiske helse. Årets variable form har vært slitsom og gitt meg forståelse for hvor viktig god helse faktisk er. Likevel ville jeg ikke vært året foruten fordi det har lært meg masse; bevisst kroppsholdning bla.


Amy Codder, forsker på non-verbalt språk, har et 20-minutters foredrag på Ted-talks som bekrefter min egen erfaring. Budskapet hennes er enkelt; ved å bruke kroppsspråket bevisst, påvirker vi våre mentale holdninger som igjen påvirker hormonnivået i kroppen vår. Om vi ikke føler oss som en dronning, kan vi likevel manipulere vårt eget kroppsspråk til å føle oss sterkere enn det vi er. Oppskriften er enkel "fake it til you become it" og to minutter er nok til å bli en bedre, eller verre, versjon av deg selv.



En så enkel oppskrift må deles. Spesielt fordi de som trenger å skyve fram brystkassa og vise at de tror på seg selv, aldri vil finne på å ta rommet med sin fysiske framtoning. Nå er det ingen av mine venner jeg mener trenger å manipulere kroppsspråket sitt for å bli sterkere, men vi har alle en og annen blåmandag der melankolien tar oss. Da gir Amy oss verktøy for å manipulere hjernen vår til å føle seg bedre.


I morges spilte jeg forresten av noen 80-tallslåter før jeg gikk på jobben og danset for meg selv på stuegulvet. Jeg tok min plass. Jeg tok stuegulvet fore. Jeg danset bedre enn John Travolta i Saturday night fever og jeg gikk på jobben som en seiersherre.

Nå er det gjort

Jeg har gjort det. Jeg har gjort det en bare ikke gjør. Jeg har sagt opp en fast betalt jobb. Jeg bytter ut sikre pensjonspoeng med usikkerhet. Og etter at kollegaen min bidro til en artikkel om hvor mye det egentlig koster oss å ta et sabattår, er jeg også klar over kostnaden av valget mitt.

Og likevel gjør jeg det. Fordi jeg det siste året har vært mer syk enn jeg har vært i hele livet mitt. Fordi jeg føler meg fengslet i rutinen og ikke kan skille de siste seks årene fra hverandre. Fordi jeg ikke lenger gleder meg til å gå på jobben min. Fordi jeg sitter i førersetet og er den som kan gjøre noe med situasjonen.

Jeg sier ikke valget var enkelt, samtidig var det enkelt som bare det. Sykkelturen tilbake på jobb etter en lunsjkaffe, der valget ble uttalt og tatt, var vakker og lett. I dagene som fulgte satt latteren løsere. Jeg kjente igjen mitt spontane, glade meg, som jeg mistet et sted på rutineveien. Inni meg var det en sikkerhet på at dette kommer til å ordne seg på ett eller annet vis. Min fysiske reaksjon sa meg at valget jeg tok var riktig.

Samtidig har jeg kjent på den berømte angsten, usikkerheten og alle tankene som kommer med å forlate en trygg base og hoppe i det. Jeg tør ikke engang hoppe fra ti-meteren, og nå hopper jeg ut i det ukjente og uøkonomiske fordi jeg føler at det er riktig for meg. Enda jeg ikke helt vet hva dette riktig for meg egentlig er.

La meg også understreke en ting. Dette er mitt liv. Mitt valg. Dermed ikke kritikk av at andre ikke gjør det jeg gjør nå. For jeg tenker å komme tilbake. Jeg brenner ikke alle broer. Akkurat nå må jeg bare gjøre noe annet for å finne tilbake til meg og min styrke. Hver og en av oss har ansvar for sitt eget liv. Mitt ansvar fører meg til en ny kurs, kanskje for ei stund og kanskje i livet. Jeg håper at ved å lukke ei dør bak meg, åpner det seg opp andre og uventede muligheter.

En ting er sikkert, jeg gleder meg til fortsettelsen!