Jeg har beundret folk med store vennegjenger og full kalender. Aktivitetsnivået, energien og at det skjer noe rundt dem, har jeg sett på dem som et tegn på suksess og vellykke.
Selv var jeg på den karusellen. Avtale etter avtale, kafébesøk, treningsøkt, familiemiddag, fest… Jeg trodde det var rett måte å leve på. Det tok meg år å innse at det livet ikke passet meg. Dette handler ikke om at jeg ikke liker folk. Jeg elsker folk. Jeg storkoser meg med mennesker og jeg trives med folk rundt meg.
Heller ikke handler det om vondt i viljen. Savnet etter egentid vokste. Jeg leverer ikke hundre prosent, når jeg ikke får tid til å fordøye det som skjer rundt meg. Egentid. Tid til å reflektere og tenke. Stilletid. Tid til bøker. Mens mange stråler jo travlere de har det, så stråler jeg enda mer om jeg også får tid for meg selv.
Begrepene ekstrovert og introvert har etablert seg som uttrykk vi bruker om sjenert/ikke sjenert eller utadvent/inadvent. I faglitteraturen er ekstrovert mennesker som får energi av andre mennesker. De henter energien sin utenfor seg selv; hos folk, aktiviteter og opplevelser. Mens introverte henter energi i seg selv, de trenger mer egentid og blir som regel fortere sliten av mennesker. Man mister det essensielle av disse ordene ved den folkelige bruken som har etablert seg. Begrepene handler ikke om å sjenanse, men om hvor hver og en av oss henter energien vår fra.
Mine medstudenter lo da jeg i studietiden sa at jeg var like introvert som jeg er ekstrovert. Jeg kan ta plass. Jeg er engasjert. Jeg tør å si hva jeg mener. Jeg kan boble over av ord og engasjement. På den tiden ville jeg heller ikke være introvert, fordi det var ukult. Men vi mennesker er sammensatte, det ene utelukker ikke det andre. Jeg er begge deler. For meg var det en stor verdi å akseptere min stille side. Jeg har aldri hatt lakenskrekk. Jeg går tidlig hjem fra fest. Selv i studietiden var jeg fornøyd med å ligge en lørdagskveld på sofaen og lese pensumbok fordi den var så interessant. Ved å gi meg selv rom til dette er jeg blitt et helere menneske.
I vår vestlige verden er introspeksjon lite anerkjent som verdi. Vi skal leve utover, i grupper og store vennegjenger. Det skal skje noe hele tida. I Asia derimot er introspeksjon viktig. Skal vi spille på hele spekteret vårt som de barn av regnbuen vi er, er det viktig at vi tør å anerkjenne alle sider av oss selv. Enten det betyr at vi tar mye plass og trenger folk, eller at vi av og til må trekke oss unna og ha egentid.
Selv var jeg på den karusellen. Avtale etter avtale, kafébesøk, treningsøkt, familiemiddag, fest… Jeg trodde det var rett måte å leve på. Det tok meg år å innse at det livet ikke passet meg. Dette handler ikke om at jeg ikke liker folk. Jeg elsker folk. Jeg storkoser meg med mennesker og jeg trives med folk rundt meg.
Heller ikke handler det om vondt i viljen. Savnet etter egentid vokste. Jeg leverer ikke hundre prosent, når jeg ikke får tid til å fordøye det som skjer rundt meg. Egentid. Tid til å reflektere og tenke. Stilletid. Tid til bøker. Mens mange stråler jo travlere de har det, så stråler jeg enda mer om jeg også får tid for meg selv.
Begrepene ekstrovert og introvert har etablert seg som uttrykk vi bruker om sjenert/ikke sjenert eller utadvent/inadvent. I faglitteraturen er ekstrovert mennesker som får energi av andre mennesker. De henter energien sin utenfor seg selv; hos folk, aktiviteter og opplevelser. Mens introverte henter energi i seg selv, de trenger mer egentid og blir som regel fortere sliten av mennesker. Man mister det essensielle av disse ordene ved den folkelige bruken som har etablert seg. Begrepene handler ikke om å sjenanse, men om hvor hver og en av oss henter energien vår fra.
Mine medstudenter lo da jeg i studietiden sa at jeg var like introvert som jeg er ekstrovert. Jeg kan ta plass. Jeg er engasjert. Jeg tør å si hva jeg mener. Jeg kan boble over av ord og engasjement. På den tiden ville jeg heller ikke være introvert, fordi det var ukult. Men vi mennesker er sammensatte, det ene utelukker ikke det andre. Jeg er begge deler. For meg var det en stor verdi å akseptere min stille side. Jeg har aldri hatt lakenskrekk. Jeg går tidlig hjem fra fest. Selv i studietiden var jeg fornøyd med å ligge en lørdagskveld på sofaen og lese pensumbok fordi den var så interessant. Ved å gi meg selv rom til dette er jeg blitt et helere menneske.
I vår vestlige verden er introspeksjon lite anerkjent som verdi. Vi skal leve utover, i grupper og store vennegjenger. Det skal skje noe hele tida. I Asia derimot er introspeksjon viktig. Skal vi spille på hele spekteret vårt som de barn av regnbuen vi er, er det viktig at vi tør å anerkjenne alle sider av oss selv. Enten det betyr at vi tar mye plass og trenger folk, eller at vi av og til må trekke oss unna og ha egentid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar