Sukkeruvaner

Visstnok tar det 30 dager å endre en vane. Min erfaring er at det tar lenger tid. Fordelen er at vaner kan endres! To og en halv måned tok det før jeg kunne gå inn på en kafé uten å ville smake på alt i kakedisken. Sukkersuget var konstant, en konstant lengsel etter noe - hva som helst - søtt. En dag var søtsuget borte. Kakedisken fristet ikke.


Sukker er en folkefiende. Diabetes 2 øker faretruende fort i hele verden og Norge er intet unntak. Vi lever i et overflodssamfunn og har tilgang til all slags mat. Vi velger det som skader oss; sukker og fett. Da jeg fikk sukkerforbud, innebar det også fruktsukker. Jeg kan ikke spise noe søtt. Sukkererstatninger måtte også vike. Jeg måtte leve uten og det er mulig. Fysisk og psykisk merker jeg forskjell, en forskjell jeg unner alle andre å oppleve også.


60-minuts har et 12 minutters innslag om hvor skadelig sukker er fordi vi får i oss for store mengder av sukker og søtningsstoffer. Min hensikt er ikke å være fanatisk. Lite oppnås med det, men jeg håper å skape en bevissthet om hva sukker og sukkererstatninger faktisk gjør med kroppen og hjernen vår. Vinneren av å bli bevisst og redusere søtningsstoffer, en oss selv. For å komme dit, må vi være ærlig på hvor mye søtt vi faktisk får i oss i løpet av en dag, ei uke, ett år.

Møte med yogamatta

- Hvem påstår yoga ikke gjør vondt, spurte yogalæreren, da jeg klagde over sterk hodepine dagen etter en av mine første yogaøkter.

Det er en myte at yoga bare er behaglig. Yoga kan være det og. Ofte møter jeg folk som sukker hengiven når jeg sier at jeg praktiserer yoga, som om jeg kommer fra et spa-opphold. De som tror det, har ikke praktisert yoga over tid. Daglig yogapraksis byr nemlig på mentale utfordringer.

For kroppen sier fra når du begynner å røske opp i ubrukte muskler eller muskler som har stått i spenn over år. Det smerter når du skal varme opp en morgenstiv kropp. Det smerter når du tar i bruk muskler du ikke visste du hadde. Likevel er det verdt det!

Fordi yogapraksisen gjenspeiler livet. Våre reaksjoner og mønstre forsvinner ikke fordi vi gir oss en yogaøkt. Av og til forsterkes de heller. I møte med yogamatta, kommer de samme følelsene du kjenner ellers i hverdagen: stress, irritasjon, drømmer eller forelskelse. Følelsene forsvinner ikke fordi du skal praktisere yoga. Tanken på Mr. X s fantastiske smil blir ikke mindre. Alle tingene du bør gjøre, står fortsatt på lista når du er ferdig. Lever du mentalt i framtiden, vil det også gjenspeile seg i praksisen. Er du trygghetssøkende, er du fornøyd med det du får til.

I løpet av den tiden du har satt av til yoga, har du meditasjonstid. Er halvannen time satt av til yogafri, er det nettopp yogafri du skal gi deg. Middagslister, festplanlegging eller dagdrømmer må vente til etterpå. Derfor trener du også hodet mens du praktiserer; til å være tilstede i øvelsene, på pusten og på tilstedeværelsen i det du driver med. En god erfaring å ta med seg ut i hverdagen. Kanskje er det hva som er viktigste bidrag av en fast yogarutine. Klarer du å gi deg selv mentalt fri i tidsperioden som er satt av? For det er heller ingen som sier at det er enkelt.

Fordelen er at vi kan lære oss å forholde oss til følelsene og forventingene når vi skal. Ikke hele tiden. De eier oss ikke. Du styrer dem. Det er når en plutselig opplever et nytt reaksjonsmønster, eller når en evner å ikke gå like sterkt inn i følelsene som en ellers ville gjort, at en skjønner verdien av time etter time på yogamatta. For der har du tid til å øve deg, for utfordringen er de samme der som i hverdagen.

Men tapte sjansar er like mykje ein del av livet som velbrukte sjansar, og ei historie kan ikkje gi seg til å fabla om korleis alt kunne ha vore.

Paul Auster, på nynorsk

Historien bestemmer du selv

Da jeg for noen år siden skulle fortelle min egen livshistorie, var det en barneskolelærer som fikk en stor rolle i fortellingen. Dessverre ikke på en god måte. Inni meg satt en sår klump over oppførselen til denne voksenpersonen. Når jeg 20 år senere skulle fortelle om henne, brast det for meg. Jeg håpet de rundt meg ville se min tidligere lærers urimelighet. Hvordan hun emosjonelt hadde påvirket meg, og enda verre, hvordan arrene etter sårene fortsatt påvirket meg. Hvordan kunne dette kvinnemenneske fortsatt ha makt over meg 20 år senere? Hvorfor følte jeg fortsatt urimelighet og maktesløshet?

Selv med voksenkunnskap om henne, slapp ikke smerten. Emosjonelt klarte jeg ikke å ta avstand fra hennes syn på meg. Hennes syn på meg, hadde gjennom årene blitt min egen. Den hang i. Jeg visste allerede som barn at lærerinna mi levde alene. Senere fikk jeg også vite at hun hadde alvorlige alkoholproblemer. Trolig hadde hun nok med sin egen smerte og elendighet, men som ung forsto jeg ikke hva det faktisk betydde.


Som voksen slår det meg hvor mange av oss voksne som er usikre og emosjonelt umodne. Som barn trodde jeg voksne hadde full kontroll på livet sitt. At når de ga meg refs, var det fordi jeg hadde gjort noe galt. I dag vet jeg bedre. Verden er full av voksne som ikke burde ha ansvar for andre enn seg selv. De bør reparere sitt indre, før de får ansvar for andre. Voksnes oppførsel påvirker unge sinn, ofte til det beste for barna, men ikke bestandig.
 

I min livsfortelling er de fleste voksne positive rollemodeller. Voksne som fikk meg til å vokse og trodde på det beste i meg. De ville mitt beste. Møtte meg med varme, humor, selvinnsikt og tålmodighet. Voksne som sto trygt i seg selv, også i rollen som voksenrollemodell. Det er disse menneskene som fortjener å bli husket! Derfor skrev jeg om min egen historie. Jeg valgte å vektlegge ressurspersonene i livet mitt, de jeg beundrer og ønsker å være som, forbildene. De som gjennom sin oppførsel får andre til å bli bedre. Hvis oppførsel er et forbilde til etterlevelse. Og som gjør at jeg vil bli mitt beste potensial. Jeg er heldig fordi så mange flotte rollemodeller ble sendt min vei.

Helere med egentid

Jeg har beundret folk med store vennegjenger og full kalender. Aktivitetsnivået, energien og at det skjer noe rundt dem, har jeg sett på dem som et tegn på suksess og vellykke.

Selv var jeg på den karusellen. Avtale etter avtale, kafébesøk, treningsøkt, familiemiddag, fest… Jeg trodde det var rett måte å leve på. Det tok meg år å innse at det livet ikke passet meg. Dette handler ikke om at jeg ikke liker folk. Jeg elsker folk. Jeg storkoser meg med mennesker og jeg trives med folk rundt meg.


Heller ikke handler det om vondt i viljen. Savnet etter egentid vokste. Jeg leverer ikke hundre prosent, når jeg ikke får tid til å fordøye det som skjer rundt meg. Egentid. Tid til å reflektere og tenke.  Stilletid. Tid til bøker. Mens mange stråler jo travlere de har det, så stråler jeg enda mer om jeg også får tid for meg selv.


Begrepene ekstrovert og introvert har etablert seg som uttrykk vi bruker om sjenert/ikke sjenert eller utadvent/inadvent. I faglitteraturen er ekstrovert mennesker som får energi av andre mennesker. De henter energien sin utenfor seg selv; hos folk, aktiviteter og opplevelser. Mens introverte henter energi i seg selv, de trenger mer egentid og blir som regel fortere sliten av mennesker. Man mister det essensielle av disse ordene ved den folkelige bruken som har etablert seg. Begrepene handler ikke om å sjenanse, men om hvor hver og en av oss henter energien vår fra.


Mine medstudenter lo da jeg i studietiden sa at jeg var like introvert som jeg er ekstrovert. Jeg kan ta plass. Jeg er engasjert. Jeg tør å si hva jeg mener. Jeg kan boble over av ord og engasjement. På den tiden ville jeg heller ikke være introvert, fordi det var ukult. Men vi mennesker er sammensatte, det ene utelukker ikke det andre. Jeg er begge deler. For meg var det en stor verdi å akseptere min stille side. Jeg har aldri hatt lakenskrekk. Jeg går tidlig hjem fra fest. Selv i studietiden var jeg fornøyd med å ligge en lørdagskveld på sofaen og lese pensumbok fordi den var så interessant. Ved å gi meg selv rom til dette er jeg blitt et helere menneske.

I vår vestlige verden er introspeksjon lite anerkjent som verdi. Vi skal leve utover, i grupper og store vennegjenger. Det skal skje noe hele tida. I Asia derimot er introspeksjon viktig. Skal vi spille på hele spekteret vårt som de barn av regnbuen vi er, er det viktig at vi tør å anerkjenne alle sider av oss selv. Enten det betyr at vi tar mye plass og trenger folk, eller at vi av og til må trekke oss unna og ha egentid. 

En påminnelse!

Tenk deg glad

En e-post tidligere i uka påvirket humøret mitt. Hendelsen er en påminnelse om at jeg velger hva jeg skal tenke. Litt flau, innser jeg at jeg reagerte på noe som var godt ment fra avsenders side. Jeg forsøker å lære. Jeg tror det er den eneste måten jeg og andre kan vokse på. Vi må møte oss selv på en ærlig og godhjerta måte, for da tar vi ansvar for oss selv og våre egne følelser.


Som godt voksen blir jeg fortsatt revet med av mine egne følelser. En kommentar eller en e-post trigger noe i meg som endrer stemningen. Humøret endres og jeg henger meg opp i en liten detalj, idet som egentlig er et større bilde. Følelsene har tatt styringen. For tanker og følelser er ikke sannheter, selv om de føles slik når vi står midt i dem. Enda viktigere, det er tankene våre, og ikke ytre faktorer, som skaper sinnsstemningene våre. Hver og en av oss trigges gang på gang av de samme følelsene og holdningene fordi vi har emosjonelle mønster, enten vi er oss dem bevisst eller ikke. Skal vi endre dem - tankemønsterene - er første steget å bli seg dem bevisst.


Da jeg for mange år siden begynte på min master i organisasjonspsykologi var en av pensumbøkene David Burns Tenk deg glad. Jeg var fnisete, lykkelig over tittelen på pensumboka og lurte på hvilke englete, masterkurs jeg egentlig hadde valgt. Boka fortjener sin hårete tittel. På en praktisk måte ga den meg verktøy til å begynne jobben med meg selv og den gjorde en forskjell i livet mitt. Boka er ikke ny, men den er en god innføring i kognitiv psykologi, og Burns har forsket på adferdsterapi som professor og psykiater.

Burns hevder alle tankemønster bunner i åtte tankefeller. Jeg tror vi alle kjenner dem. Til tross for at jeg i flere år bevisst har jobbet for å ikke gå inn i følelsene mine – ikke la meg rive med – oppdager jeg fortsatt at følelsene har tatt taket på meg. Atter engang har jeg vært i kontakt med gamle kjenninger – tankefellene.

Vi skal fortsatt føle! Men skal vi vokse, utvikle oss og lære, må vi ta ansvar for følelsene og reaksjonene våre. Tanker og følelser er valg. Fordi tankene bestemmer følelsene. Når man blir seg dette bevisst, er det vanskelig å legge skylda på andre. Kun jeg kan ta ansvar for hvordan jeg føler, tenker og reagerer. Forskjellen er en bevissthet på hva følelsene våre er og for å endre dem, må man ta første steget på bevissthetens vei.