Love was here

Flere veier til Rom

Etter min første yogatime, visste jeg at yoga var noe jeg ønsket i livet mitt. Etter min første ti-dagers Vipassana, visste jeg at meditasjon ville bli en del av livet mitt.

En indisk braminfamilie har åpnet dørene for at vi vestlige studenter kan få lære mer om indisk filosofi og tradisjon. De er filosofikasten, den øverste kasten i India, og kunnskap de deler med oss går i arv fra generasjon til generasjon. Jeg kom hit for å studere filosofi, lære mer om skriftene, fordype meg i noe jeg kun hadde en ide av. For meg er det vakkert at andre tar skriftene på alvor, lærer seg dem utenat og forsøker leve etter dem. Det er vakkert at en hver dag tar med seg friske blomster til tempelet for å vise sin hengivenhet til gudene. Det er vakkert at de bringer filosofitradisjon videre. Jeg kom hele denne veien for å innse at dette ikke er min vei. Møtet med tradisjon, skriftene og forventningene ble for mye for meg. Jeg elsker filosofi, tankedeling og nye måter å se livet og verden på. Tradisjonen jeg møter her, engasjementet hos de andre studentene, er bare ikke min vei. 


Noen venner av meg vil aldri betegne seg selv som spirituelle eller åndelige. Er jeg dum nok til å bruke et slikt begrep i deres nærvær, ser de på meg som jeg kom fra månen. Jeg snakker utenlandsk. Likeveler er flere av dem mer åndelige og spirituelle i sitt tankesett og livsform enn mange religiøse eller spirituelle mennesker. De sprer god energi rundt seg, deler av det de har og forsøker å vokse som menneske. For meg er det hva spiritualitet er.


For meg handler yoga og meditasjon om hverdagen. Hvordan jeg vokser til en bedre utgave av meg selv gjennom min daglige praksis. Yoga er mer enn to timer på yogamatta hver morgen. Yoga er et tankesett jeg tror på. Ett tankesett som utfordrer meg og mine automatiske mønstre. Et tankesett som bevisstgjør meg på livets vei. Et tankesett som veileder meg i hvilken vei livet mitt tar. Praksisen min tar jeg med meg videre inn i hverdagen. Hvilken vei vi velger, er individuelt, også for oss som definerer oss som spirituelle.

Jeg kom denne lange veien for å innse at jeg hadde riktig kurs der jeg var. Avstanden hjalp meg å se hva som er riktig for meg. Min vei, yoga og meditasjon, er bare en av mange veier. Akkurat som den vedantiske veien jeg nå er så heldig å få være med og dele, er en annen. Poenget er å være tro mot hvem vi er og da må vi tørre å gå den veien som er unik og rett for hver og en av oss.

 

***
 
«A yogi can be many things. Yes, a yogi can be someone who seperates and goes off and lives in a cave. But in my mind, an even greater yogi is one who’s intergrated and woven right into the context of daily life and society without becoming disturbed by it.» 
David Swenson

Takk og farvel

Merkelig nok føler jeg meg som regel hjemme hvor enn jeg drar i verden. Likevel er jeg ingen vandrer. Om jeg skal bruke et begrep om mitt forhold til reise, blir det det engelske begrepet «stayer». Fordi der jeg er, slår jeg rot.

Jeg tror ikke lenger gresset er grønnere på den andre siden. Noen søker alltid noe annet; noe bedre, hvor enn de er, være seg restauranter, reisemål, mennesker eller jobber. Også finnes mennesker som meg. Det er oss som holder fast ved det vi liker, selv når de bør gi slipp. Det kan bety å stå opp klokka fem for å praktisere yoga hver morgen, fordi dagen ikke er det samme uten, eller holde på en jobb alt for lenge fordi kollegene er fine.


På et sted som Goa er det alltid noen som kommer og andre som drar. Da gjelder det å holde hjertet åpent for mellommenneskelige relasjoner. Noe som er vanskelig når en vet at en snart skal skilles. For meg er det tid for å bevege meg videre. Skilpadda skal ta med sekken sin å dra sørover for nye hei. Først skal jeg ta farvel med mennesker som på kort tid har kommet under huden på meg; fylt dagene mine med latter og hjertet mitt med varme. De er kommet nære og det er vakkert. Aller helst vil jeg ta dem med meg i ryggsekken videre. For de har åpnet hjertet mitt og de betyr noe for meg. Utfordring er å ikke stenge av, lukke hjertet, nå som avskjeden nærmer seg.


Menneskene jeg møter på min vei er med på å gjøre utlandet til hjemme. Korte møter blir vennskap og jeg tar dem med meg videre, selv om de ikke passer i ryggsekken. Når avskjeden nærmer seg og hjertet mitt føles merkelig tungt, minner jeg meg selv om hvor heldig og takknemlig jeg er for at nettopp disse menneskene kom min vei. Jeg ber om et snarlig gjensyn!