Frykt I: Knepet er å fortsette

Over 300 mil tilbakela ei venninne på motorsykkel denne sommeren. Naturopplevelser er en naturlig del av motorsykkelturer og frihetsfølelse, men en like stor del er møte med frykten. Frykten blir en følgesvenn. For en motorsykkel på 200 til 300 kilo er en dødsmaskin som akselererer fra null til hundre på sekunder og det er fakta du må forholde deg til når du setter deg på den.

Frykt har sneket seg inn i flere samtaler jeg har hatt den siste tiden. Frykt for framtiden. Frykt for usikkerhet. Frykt for følelser. Hverdagsfrykt. Frykt for ikke å mestre. Frykt for ikke å være god nok, ikke bli likt. Frykt i andre former enn det jeg selv ofte tenker meg den.

Ingen går gjennom livet uten å kjenne frykt. Vi tenderer til å unngå den. Søke veier utenom. Forsikre oss mot den om vi kan. Ifølge buddhismen skal en møte frykten, nærme seg den og bli kjent med den. Buddhismen sier knepet er å fortsette og utforske frykten, ikke trekke seg unna, selv når vi oppdager at noe ikke er som vi trodde. For det vi oppdager da, er at ingenting er som vi trodde. Akkurat dét vil vi oppdage igjen og igjen og igjen, ifølge buddhismen.

Jeg selv kommer til kort på yogamatta. Kroppen min er klar til å gå ned i bro fra stående - alene. Når jeg går ned i bro med lærens lette grep på lårene mine, er jeg trygg. Bevegelsen i seg selv trigger usikkerhet i de fleste. Lite føles naturlig med å bøye kroppen bakover til hendene når gulvet. I ett sekund, kanskje to, er du i svevet. Uten kontroll med hvor langt det er før du treffer matta. Du må stole på deg selv og at armene dine er sterke nok til å ta deg imot.

Når læreren ber meg gå ned i bro alene, låser det seg i meg. Jeg strekker meg bakover, så langt jeg kan, mens jeg enda har kontroll og retrett mulighet. Men når kontroller slipper, sier hodet mitt at det er farlig. Til nå har dessverre hodet vunnet over kroppen og dette til tross for at kroppen har gjort bevegelsen flere ganger allerede og vet at den kan.

Min venninne dro to uker alene på motorsykkeltur i Norge. Hun møtte frykten gang på gang på gang.  Selv bør jeg bare gjøre det; slippe meg selv ned mot gulvet og møte frykten i noen usle, få sekunder. For slik det er nå, vokser den på meg. 

“I actually attack the concept of happiness. I don’t mind people being happy - but the idea that everything we do is part of the pursuit of happiness seems to me a really dangerous idea and has led to a contemporary disease in Western society, which is fear of sadness. It’s a really odd thing that we’re now seeing people saying 'write down 3 things that made you happy today before you go to sleep', and 'cheer up' and 'happiness is our birthright' and so on. We’re kind of teaching our kids that happiness is the default position - it’s rubbish. 

Wholeness is what we ought to be striving for and part of that is sadness, disappointment, frustration, failure; all of those things which make us who we are. Happiness and victory and fulfillment are nice little things that also happen to us, but they don’t teach us much. Everyone says we grow through pain and then as soon as they experience pain they say 'Quick! Move on! Cheer up!' I’d like just for a year to have a moratorium on the word 'happiness' and to replace it with the word 'wholeness'. Ask yourself 'is this contributing to my wholeness?' and if you’re having a bad day, it is.” 

Hugh Mackay, psychologist and social researcher

Å telle duer

Jeg er for mye i hodet og mindre i kroppen, ifølge ei som vil meg vel. Og det stemmer nok, for jeg elsker bøker og lever til tider gjennom dem: historiene, sitatene, de mentale bildene, ideene, hvordan jeg dras inn i en annen virkelighet og dermed utvider min egen horisont. Men som min velmenende mentor sa, jeg må også leve selv, ikke bare gjennom andres teori. Et poeng jeg tar på alvor og som jeg selvfølgelig skal gjøre noe med – en dag.

For det handler om læring. Jeg er på vei. Jeg trengte å finne min indre ro og min indre stillhet fordi jeg var for ytre fokusert. Nå er det kanskje tid for å rette horisonten litt utover igjen – kanskje – snart.

Marie-Sabine Roger skriver varmt om en person med et dårlig utgangspunkt i livet og som i møte med et annet menneske får åpnet opp for nye sider av seg selv. ”Å telle duer” handler om læring, å utvide horisonter, kjærlighet og mangel på sådan, og hvordan forløse det beste potensial i mennesket. En bok etter mitt hjerte; med en varme og tilstedeværelse som løsnet latteren og fikk fram noen tårer.

Da jeg skrev min master, sa foreleseren at læring koster. Skal en tillegge seg kompetanse, koster det av innsats, tålmodighet og motivasjon. Jeg har erfart å stange hodet mot kunnskapstaket før det plutselig ga etter og et nytt nivå ble erfart. Jeg lærte å leve i kaos mens jeg fortsatt manglet noen brikker i det faglige puslespillet. Likevel finnes det en annen læring som Rogers er inne på i sin bok. Hvordan visse mennesker gjør oss til det beste vi kan være, og gjør at vi vokser, uten at vi opplever at det koster. Det bare skjer.

Et menneske må selv ønske å forandre seg, skal endring skje. Det sa i alle fall pensumboka. Da må en nå et punkt hvor en vil endre seg. Men med mennesker finnes det vel ikke en oppskrift? Jeg påstår vi vokser mest, når vi møter mennesker som vi stoler på vil oss vel? Når vi møter aksept for den vi er og likevel får hjelp til å se hvilken retning vi kan ta for vårt eget beste i framtiden? Jeg har ikke noe svar, bare nysgjerrighet på temaet. En ting vet jeg; jeg blomstrer når folk rundt meg liker meg som jeg er, og heier på meg, uansett hvilken vei jeg skulle tro var best for meg. Der er jeg neppe unik.   

***

Og det fører meg til den konklusjonen at det er på samme måte med folk: En er ikke ukultiverbar bare fordi en ikke er kultivert. Det holder å komme borti en bra gartner. Hvis det er en dårlig en, som ikke er fingernem, så ødelegger han deg.

(Marie-Sabine Roger)

Det du mater - vokser

En indianer satt og snakket med sitt barnebarn.

Han sa:

- I alle mennesker bor det to ulver som sloss. Den ene er ond. Det er sinne, frykt, misunnelse, sjalusi, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, løgn, hovering, overlegenhet og egoisme. Den andre er god. Det er glede, fred, kjærlighet, håp, ro, ydmykhet, velvilje, empati, sannhet og tillit. 

- Hvilken ulv vinner? spurte barnet. 

- Den du mater, svarte bestefaren.

God morgen solstråle!

Morgenmøte med mitt eget speilbilde er ikke alltid noe å juble over. Likevel har jeg lært meg å snakke positivt til den dama som møter meg der. 

Det har ikke alltid vært sånn. Jeg har som så alt for mange andre, vært min egen største kritiker. Jeg var unådig mot meg selv. Måten jeg snakket til meg selv, ville jeg ikke tillat mot noen jeg var glad i, hverken venner eller familie. Jeg reiv ned, tok på meg skyld som ikke var min og gjorde meg selv mindre enn jeg fortjente.

For vår egen småprat sier mye om hvordan vi har det med oss selv. Min grunnholdning er at jeg vil meg selv og alle andre vel. Da må jeg begynne med meg selv. For bak en handling ligger det alltid en holdning og en følelsesmessig kilde som er retningsgivende. Vi kommer ikke utenom. Selvprat er dermed den enkleste måten å bli bevisst egne holdninger på.

Jeg er hovedpersonen i mitt liv. Det innebærer at jeg er sammen med meg selv 24 timer i døgnet, 365 dager i året. Da er jeg tjent med å like mitt eget selskap. Derfor valgte jeg å endre mitt selvprat. Ved å endre mitt selvprat, begynte jeg å skape positive holdninger rundt meg. Min innstilling har noe å si. Mine holdninger påvirker mine tanker, som igjen påvirker mine handlinger. Både holdninger og handlinger kan vi endre dersom vi er oss dem bevisste.

Morgenfjeset er ikke nødvendigvis en solstråle, men jeg hilser det likevel som om det er det. Litt morgenflørt med meg selv er lov og når fjeset er på sitt mest morgentrøtte, vel - da møter jeg meg selv med en hjertelig, god latter.