Takk og farvel

Merkelig nok føler jeg meg som regel hjemme hvor enn jeg drar i verden. Likevel er jeg ingen vandrer. Om jeg skal bruke et begrep om mitt forhold til reise, blir det det engelske begrepet «stayer». Fordi der jeg er, slår jeg rot.

Jeg tror ikke lenger gresset er grønnere på den andre siden. Noen søker alltid noe annet; noe bedre, hvor enn de er, være seg restauranter, reisemål, mennesker eller jobber. Også finnes mennesker som meg. Det er oss som holder fast ved det vi liker, selv når de bør gi slipp. Det kan bety å stå opp klokka fem for å praktisere yoga hver morgen, fordi dagen ikke er det samme uten, eller holde på en jobb alt for lenge fordi kollegene er fine.


På et sted som Goa er det alltid noen som kommer og andre som drar. Da gjelder det å holde hjertet åpent for mellommenneskelige relasjoner. Noe som er vanskelig når en vet at en snart skal skilles. For meg er det tid for å bevege meg videre. Skilpadda skal ta med sekken sin å dra sørover for nye hei. Først skal jeg ta farvel med mennesker som på kort tid har kommet under huden på meg; fylt dagene mine med latter og hjertet mitt med varme. De er kommet nære og det er vakkert. Aller helst vil jeg ta dem med meg i ryggsekken videre. For de har åpnet hjertet mitt og de betyr noe for meg. Utfordring er å ikke stenge av, lukke hjertet, nå som avskjeden nærmer seg.


Menneskene jeg møter på min vei er med på å gjøre utlandet til hjemme. Korte møter blir vennskap og jeg tar dem med meg videre, selv om de ikke passer i ryggsekken. Når avskjeden nærmer seg og hjertet mitt føles merkelig tungt, minner jeg meg selv om hvor heldig og takknemlig jeg er for at nettopp disse menneskene kom min vei. Jeg ber om et snarlig gjensyn!