Varmt bidrag til fellesskapet

Etter snart fire uker tilbake i "verdens beste" land å leve i, begynner Norge å ta meg. Jeg smiler og ler mindre. Latteren sitter ikke løst og på bussen, i butikken eller andre steder der jeg møter fremmede, møtes vi ikke med et stort, hjertelig smil. Plutselig ble jeg oppmerksom på et savn jeg ikke visste jeg hadde.

 
- Det er hva jeg kan bidra med, sa min venninne. Selv om arbeidssituasjonen ikke er perfekt og selv om hjemmesituasjonen er lite søvn og lite alenetid pga. aktive, små barn, er hennes strategi å så positive frø der hun er. Små frø, av positiv holdning og positiv kommentarer, fordi hun vil bidra positivt inn til fellesskapet der hun kan.

 
For hvem har ikke opplevd å være sammen med mennesker som suger ut energien din som en parasitt? Hvor du kommer hjem, trøtt og sliten, og lurer på hvorfor du gikk for å møte dem? Hvem har ikke kommet hjem fra et møte med venner, og vært så høy på opplevelsen at det er umulig å sove fordi samtalene fortsetter i hodet?

 
Jeg mener ikke hver dag skal være julaften, men jeg mener hver dag er en fest. Og til festen inviterer en folk en vet vil bidra positivt til fellesskapet og skape god stemning. Hverdagen kommer og hverdager går. Hverdagene er det flest av! Derfor er det opp til hver og en av oss hvilken frø vi sår i miljøene rundt oss. Hvilken energi vi etterlater når vi forlater selskapet.

 
For sår vi frøene til en stikkelsbærbusk, kan vi ikke bli sure når det ikke gror søte jordbær. Vi får igjen det vi sår. For min del er jeg takknemlig for å omgi meg med folk som først og fremst ønsker å gro en vakker og frodig hage uten torner. For det er dem som gjør at jeg fortsatt smiler til fremmede på bussen.

Det er ikke min skyld

Som lillesøster lærte jeg tidlig at jeg slapp unna dersom jeg la ansvaret på broren min når vi kranglet. Han var eldre, større og mer aktiv enn meg, og han fikk som regel skylda for oss begge. Skammen satt langt inne over å gi han skylda, for jeg var mest lettet for å slippe kjeften og ansvaret.

 
Vi har det med å overføre ubehagelige tanker og hendelser på andre, og da gjerne på personer som står oss nær, noe som i psykologien kalles projeksjon. Små barn lærer tidlig at det er lettere å si at det var noen andres skyld. Projeksjon er en forsvarsmekanisme eller mestringsstrategi, der en tillegger andre egne følelser, motiver eller egenskaper.


Folk flest er ikke emosjonelle troll. Langt på vei skyldes projeksjon en ubevisst handling hos oss selv. Projeksjon oppstår når egne forestillinger blir for tunge å bære og den dårlige samvittigheten lesses derfor over på andre. Faktisk oppleves hendelsen, følelsen eller egenskapen som uakseptabel i en selv og letteste løsning å benekte den hos seg selv.


Dermed må andre ta ansvar for vår ansvarsfraskrivelse eller manglende kontakt med indre liv. Ikke nok med det, vi unngår å lære viktige ting om oss selv. Hva gjør oss usikker? Hvorfor takler vi ikke denne følelsen eller egenskapen i oss selv?


Over kafébordet så min venninne alvorlig på meg og spurte hvordan vi kan unngå å ta andres projeksjoner som egne følelser, egenskaper eller motiver? Ingen av oss har svaret, men vi har begge kjent på følelsen av å få andres dom lagt over på en selv. Jeg tror bevissthet hjelper på alle nivåer i livet. Ved å tørre å kjenne etter og forstå hvorfor vi reagerer som vi gjør, lærer vi mer om oss selv. Hva vi ser, gjør oss ikke alltid stolt av oss selv, men vi er hele mennesker. Ved å kjenne på mørket, vet vi når vi fortjener å stå i lyset.

Dersom du etter et møte med andre sitter igjen med en uggen magefølelse eller dårlig samvittighet, kan det være at du ikke har tatt ansvar for dine egne følelser. Enten ved at du lar andre legge sine projeksjoner på deg eller at du har lagt dine over på andre. Ren samvittighet kommer ikke med bismak.

I saw very clearly that you don't have

to be a virtuoso at everything you do,

in order to be a virtuoso at life.

Virtuosity in life means singing out

 - not necessarily singing well.

 

Marinne Williamson

Lev her og nå

Jeg var på toppen av livet som 16-åring. Jeg hadde svaret på alt, visste hva og hvor jeg skulle med livet mitt. 25-åringe meg hadde ikke det samme grepet om livet. Som 25 åring satt jeg i leie-sofaen, i en leie-leilighet uten noen av de tingene jeg forventet meg av livet som 16-åring. På vei hjem fra India var det 25-åringens livskaos jeg kjente på.

 
Bokhylla mi er full av filosofi- og yogabøker. Ved ankomst Norge var min nye utfordring at NÅ er tida for å praktisere teorien jeg har lest. Derfor plukket jeg fram Eckhart Tolles «Lev her og nå» (The Power of Now) igjen. Uten å ha lest boka fra perm til perm, kjenner jeg igjen tankegangen. Det som teller er her og nå. Fortiden kan vi ikke gjøre noe med; la fortida være som den er, slipp den, gi den fred. Framtiden kommer; vi ønsker og drømmer, men framtiden kommer som den kommer, uten at vi kan styre den. Selvfølgelig er vi ansvarlige for å stake ut vår egen kurs, men vi kan ikke detaljplanlegge livet vårt fordi ting skjer som de skjer uansett.

Her og nå er det mye som ikke er helt på plass i livet mitt. Jeg er meg det bevisst og jeg kjenner på det. På en dårlig dag er lista ganske lang. Det jeg øver på er lev her og nå. For hver gang jeg kjenner på framtidsangsten, anerkjenner jeg det som framtidstanke og lar den gå. Det samme gjelder grubling om fortida – fortidstanken – jeg lar den gå. Jeg gir slipp på kontrollbehovet. Behovet for å analysere og forstå fortiden og behovet for å styre framtiden.


Det jeg får er frihet og stillhet. Stillheten i hodet er som julekvelden på kjerringa. Om jeg ikke er fornøyd med alt som er, ser jeg tingene for hva de er. Her og nå har jeg tid til å sitte i min egen sofa og lese bøker. Her og nå trener jeg yoga på tidspunkt der færre er i studio og jeg har mer plass til meg og min praksis. Her og nå møter jeg mennesker som lever annerledes enn jeg har gjort fram til her og nå. Her og nå kan jeg drikke kaffe med pensjonist-mammaen min på en hverdag og snakke om ingenting. Her og nå gir meg tid til å være fornøyd med tingene slik de er akkurat nå fordi jeg tillater meg å være.