Møte med yogamatta

- Hvem påstår yoga ikke gjør vondt, spurte yogalæreren, da jeg klagde over sterk hodepine dagen etter en av mine første yogaøkter.

Det er en myte at yoga bare er behaglig. Yoga kan være det og. Ofte møter jeg folk som sukker hengiven når jeg sier at jeg praktiserer yoga, som om jeg kommer fra et spa-opphold. De som tror det, har ikke praktisert yoga over tid. Daglig yogapraksis byr nemlig på mentale utfordringer.

For kroppen sier fra når du begynner å røske opp i ubrukte muskler eller muskler som har stått i spenn over år. Det smerter når du skal varme opp en morgenstiv kropp. Det smerter når du tar i bruk muskler du ikke visste du hadde. Likevel er det verdt det!

Fordi yogapraksisen gjenspeiler livet. Våre reaksjoner og mønstre forsvinner ikke fordi vi gir oss en yogaøkt. Av og til forsterkes de heller. I møte med yogamatta, kommer de samme følelsene du kjenner ellers i hverdagen: stress, irritasjon, drømmer eller forelskelse. Følelsene forsvinner ikke fordi du skal praktisere yoga. Tanken på Mr. X s fantastiske smil blir ikke mindre. Alle tingene du bør gjøre, står fortsatt på lista når du er ferdig. Lever du mentalt i framtiden, vil det også gjenspeile seg i praksisen. Er du trygghetssøkende, er du fornøyd med det du får til.

I løpet av den tiden du har satt av til yoga, har du meditasjonstid. Er halvannen time satt av til yogafri, er det nettopp yogafri du skal gi deg. Middagslister, festplanlegging eller dagdrømmer må vente til etterpå. Derfor trener du også hodet mens du praktiserer; til å være tilstede i øvelsene, på pusten og på tilstedeværelsen i det du driver med. En god erfaring å ta med seg ut i hverdagen. Kanskje er det hva som er viktigste bidrag av en fast yogarutine. Klarer du å gi deg selv mentalt fri i tidsperioden som er satt av? For det er heller ingen som sier at det er enkelt.

Fordelen er at vi kan lære oss å forholde oss til følelsene og forventingene når vi skal. Ikke hele tiden. De eier oss ikke. Du styrer dem. Det er når en plutselig opplever et nytt reaksjonsmønster, eller når en evner å ikke gå like sterkt inn i følelsene som en ellers ville gjort, at en skjønner verdien av time etter time på yogamatta. For der har du tid til å øve deg, for utfordringen er de samme der som i hverdagen.

Ett år med ashtanga

Kontorkroppen min har fått kjørt seg! For ett år siden gjennomførte jeg min første time med ashtanga yoga. Jeg ville ikke engang trene ashtanga, fordommene mot yogastilen var mange. Mest fordi ashtanga ikke var ekte yoga. Det mente jeg med min bakgrunn fra klassisk yoga – hatha yoga. Ashtangas fysiske form er av samme grunn blitt populært i vesten og lite visste jeg at nybegynnerkurset ville endre min egen kurs radikalt.


Enkelte øvelser i ashtanga var ikke fysisk mulig for meg å gjøre. Jeg trodde jeg kunne yoga. Jeg kunne stå på hodet og i bro, trodde jeg lett kunne bøye meg fram og tilbake, men med stive skuldre og rygg, var det helt umulig å gjøre mange av øvelsene som er del av første serien. I ashtanga gjør man de samme øvelsene i den samme rekkefølgen hver gang. Og når man ikke mestrer en øvelse, får man ifølge tradisjonen, ikke gå videre før man kan den. Mengden øvelser jeg ikke mestret i førsteserien var, og er fortsatt, mange. Skuldrene ville ikke. Armen kunne ikke. Mine armer bøyde seg bare ikke slike andres gjorde. Jeg stoppet totalt opp og så med beundring på de fleksible kroppene til de andre rundt meg. Der min kropp stoppet opp og ting var fysisk umulig, smøg deres kropper seg inn i øvelsene uten hindringer.

Studier og 15 år foran PC gjorde ikke kroppen min mer smidig… Et liv satt i musklene. Skuffelse i leddene og fortrengte psykisk smerte i forskjellige deler av kroppen. Ting jeg ikke har grepet tak i, satt der ubehandlet. Stive skuldre, nakke og rygg, var noe jeg trodde var kommet for å bli. Hatha yoga lærte meg å ta livet og hverdagen roligere. Huske pusten. Roe ned og stresse mindre, men deler av kroppen var fortsatt stiv. Sterkere lut måtte til.

Derfor jubilerer jeg i dag. For mye har skjedd. Parallelt med at det faste nakkegrepet har sluppet taket og musklene har gitt etter for strekk og tøy, har ”flink pike”-syndromet måtte gi tapt. Da jeg første gang leste om hvordan jeg ville bli mindre bastant og rigid ettersom jeg ble mykere på foroverbøyninger, og at fleksibilitet i bakoverbøy ville åpne meg opp og gjøre meg tryggere, hørtes det ut som en dårlig, indisk reklameplakat. Nå viser det seg at den gamle tradisjonen har rett. Ettersom styrke og fleksibilitet ble bedre, endret også noe seg mentalt. Noe slapp og en ting var behovet for kontroll. Om jeg tenkte det eller at det bare skjedde, kan jeg ikke svare på, men det slapp. Jeg er selvfølgelig fortsatt flink. Jeg er dyktig i jobben min og er i dag fornøyd med å vite det selv. Resultatene snakker for seg. Ironisk nok får jeg nå skryt fra omgivelsene fordi jeg er roligere og mer harmonisk.

Små undre skjer også ett år senere. Mitt daglige møte med yogamatta ga meg andre fordeler enn jeg trodde. Gevinsten jeg fikk var bedre enn forventet. Derfor feirer jeg og vet at for meg finnes det ingen vei tilbake.