Å telle duer

Jeg er for mye i hodet og mindre i kroppen, ifølge ei som vil meg vel. Og det stemmer nok, for jeg elsker bøker og lever til tider gjennom dem: historiene, sitatene, de mentale bildene, ideene, hvordan jeg dras inn i en annen virkelighet og dermed utvider min egen horisont. Men som min velmenende mentor sa, jeg må også leve selv, ikke bare gjennom andres teori. Et poeng jeg tar på alvor og som jeg selvfølgelig skal gjøre noe med – en dag.

For det handler om læring. Jeg er på vei. Jeg trengte å finne min indre ro og min indre stillhet fordi jeg var for ytre fokusert. Nå er det kanskje tid for å rette horisonten litt utover igjen – kanskje – snart.

Marie-Sabine Roger skriver varmt om en person med et dårlig utgangspunkt i livet og som i møte med et annet menneske får åpnet opp for nye sider av seg selv. ”Å telle duer” handler om læring, å utvide horisonter, kjærlighet og mangel på sådan, og hvordan forløse det beste potensial i mennesket. En bok etter mitt hjerte; med en varme og tilstedeværelse som løsnet latteren og fikk fram noen tårer.

Da jeg skrev min master, sa foreleseren at læring koster. Skal en tillegge seg kompetanse, koster det av innsats, tålmodighet og motivasjon. Jeg har erfart å stange hodet mot kunnskapstaket før det plutselig ga etter og et nytt nivå ble erfart. Jeg lærte å leve i kaos mens jeg fortsatt manglet noen brikker i det faglige puslespillet. Likevel finnes det en annen læring som Rogers er inne på i sin bok. Hvordan visse mennesker gjør oss til det beste vi kan være, og gjør at vi vokser, uten at vi opplever at det koster. Det bare skjer.

Et menneske må selv ønske å forandre seg, skal endring skje. Det sa i alle fall pensumboka. Da må en nå et punkt hvor en vil endre seg. Men med mennesker finnes det vel ikke en oppskrift? Jeg påstår vi vokser mest, når vi møter mennesker som vi stoler på vil oss vel? Når vi møter aksept for den vi er og likevel får hjelp til å se hvilken retning vi kan ta for vårt eget beste i framtiden? Jeg har ikke noe svar, bare nysgjerrighet på temaet. En ting vet jeg; jeg blomstrer når folk rundt meg liker meg som jeg er, og heier på meg, uansett hvilken vei jeg skulle tro var best for meg. Der er jeg neppe unik.   

***

Og det fører meg til den konklusjonen at det er på samme måte med folk: En er ikke ukultiverbar bare fordi en ikke er kultivert. Det holder å komme borti en bra gartner. Hvis det er en dårlig en, som ikke er fingernem, så ødelegger han deg.

(Marie-Sabine Roger)