Da jeg for noen år siden skulle fortelle min egen livshistorie, var det en barneskolelærer som fikk en stor rolle i fortellingen. Dessverre ikke på en god måte. Inni meg satt en sår klump over oppførselen til denne voksenpersonen. Når jeg 20 år senere skulle fortelle om henne, brast det for meg. Jeg håpet de rundt meg ville se min tidligere lærers urimelighet. Hvordan hun emosjonelt hadde påvirket meg, og enda verre, hvordan arrene etter sårene fortsatt påvirket meg. Hvordan kunne dette kvinnemenneske fortsatt ha makt over meg 20 år senere? Hvorfor følte jeg fortsatt urimelighet og maktesløshet?
Selv med voksenkunnskap om henne, slapp ikke smerten. Emosjonelt klarte jeg ikke å ta avstand fra hennes syn på meg. Hennes syn på meg, hadde gjennom årene blitt min egen. Den hang i. Jeg visste allerede som barn at lærerinna mi levde alene. Senere fikk jeg også vite at hun hadde alvorlige alkoholproblemer. Trolig hadde hun nok med sin egen smerte og elendighet, men som ung forsto jeg ikke hva det faktisk betydde.
Som voksen slår det meg hvor mange av oss voksne som er usikre og emosjonelt umodne. Som barn trodde jeg voksne hadde full kontroll på livet sitt. At når de ga meg refs, var det fordi jeg hadde gjort noe galt. I dag vet jeg bedre. Verden er full av voksne som ikke burde ha ansvar for andre enn seg selv. De bør reparere sitt indre, før de får ansvar for andre. Voksnes oppførsel påvirker unge sinn, ofte til det beste for barna, men ikke bestandig.
I min livsfortelling er de fleste voksne positive rollemodeller. Voksne som fikk meg til å vokse og trodde på det beste i meg. De ville mitt beste. Møtte meg med varme, humor, selvinnsikt og tålmodighet. Voksne som sto trygt i seg selv, også i rollen som voksenrollemodell. Det er disse menneskene som fortjener å bli husket! Derfor skrev jeg om min egen historie. Jeg valgte å vektlegge ressurspersonene i livet mitt, de jeg beundrer og ønsker å være som, forbildene. De som gjennom sin oppførsel får andre til å bli bedre. Hvis oppførsel er et forbilde til etterlevelse. Og som gjør at jeg vil bli mitt beste potensial. Jeg er heldig fordi så mange flotte rollemodeller ble sendt min vei.
Selv med voksenkunnskap om henne, slapp ikke smerten. Emosjonelt klarte jeg ikke å ta avstand fra hennes syn på meg. Hennes syn på meg, hadde gjennom årene blitt min egen. Den hang i. Jeg visste allerede som barn at lærerinna mi levde alene. Senere fikk jeg også vite at hun hadde alvorlige alkoholproblemer. Trolig hadde hun nok med sin egen smerte og elendighet, men som ung forsto jeg ikke hva det faktisk betydde.
Som voksen slår det meg hvor mange av oss voksne som er usikre og emosjonelt umodne. Som barn trodde jeg voksne hadde full kontroll på livet sitt. At når de ga meg refs, var det fordi jeg hadde gjort noe galt. I dag vet jeg bedre. Verden er full av voksne som ikke burde ha ansvar for andre enn seg selv. De bør reparere sitt indre, før de får ansvar for andre. Voksnes oppførsel påvirker unge sinn, ofte til det beste for barna, men ikke bestandig.
I min livsfortelling er de fleste voksne positive rollemodeller. Voksne som fikk meg til å vokse og trodde på det beste i meg. De ville mitt beste. Møtte meg med varme, humor, selvinnsikt og tålmodighet. Voksne som sto trygt i seg selv, også i rollen som voksenrollemodell. Det er disse menneskene som fortjener å bli husket! Derfor skrev jeg om min egen historie. Jeg valgte å vektlegge ressurspersonene i livet mitt, de jeg beundrer og ønsker å være som, forbildene. De som gjennom sin oppførsel får andre til å bli bedre. Hvis oppførsel er et forbilde til etterlevelse. Og som gjør at jeg vil bli mitt beste potensial. Jeg er heldig fordi så mange flotte rollemodeller ble sendt min vei.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar