Takknemlighetstur

Fordelen med å planlegge en langtur kort fram i tid, er den følelsen av takknemlighet som fyller meg i forkant. For jeg verdsetter sjelden senga mi så mye som rett før jeg skal være borte fra den. Og jeg kjenner på omsorg og kjærlighet for mine nærmeste. Jeg blir oppmerksom på hvor fantastiske foreldre jeg har; støttende og aksepterende for at jeg lever mitt liv annerledes enn de lever sitt. Jeg ler av familiesituasjoner som ellers provoserer meg og de fyller meg med indre varme. Menneskene blir viktigere og det kjennes godt i hjertet. Lista over ting jeg verdsetter og er takknemlig for, blir lang når vann fra springen, vaskemaskin, trygghet, venner, skogsturer, kjølig høstluft, vakre høstfarger, ullgenser, regn mot huden osv. stadig minner meg på hva som er fantastisk med Norge.

Nettopp derfor fylles jeg nå med glede over nærheten disse velkjente tingene får meg til å føle. For jeg har vært på tur før, og jeg vet at når jeg vel lander i India, er jeg like takknemlig for de fantastiske tingene jeg opplever der. Når jeg igjen skal skifte kontinent for å reise hjem, er det de samme tingene som gjør det lett å forlate det som varmer hjertet i India.

Rett deg opp i ryggen

- Look pround, it doesn't make you proud, sa yogalæreren før hun forsvant til neste elev. Når psyken eller formen ikke er god, har jeg tatt meg selv i å ville være usynlig i sosiale sammenhenger og jeg har krøpet sammen i stolen til en ugjenkjennelig meg. Når vi ikke er på topp, blomstrer vi heller ikke og det synes på kroppsspråket. En tid kostet det meg å rette meg opp og skyve brystkassa fram. Derfor var anbefalingen på sin plass. Jeg måtte tvinge meg til å rette meg opp i ryggen og skyve fram brystkassa slik hun ba om og det kom ikke naturlig til å begynne med.


2012 ble ikke et optimalt år når det kommer til min fysiske helse. Årets variable form har vært slitsom og gitt meg forståelse for hvor viktig god helse faktisk er. Likevel ville jeg ikke vært året foruten fordi det har lært meg masse; bevisst kroppsholdning bla.


Amy Codder, forsker på non-verbalt språk, har et 20-minutters foredrag på Ted-talks som bekrefter min egen erfaring. Budskapet hennes er enkelt; ved å bruke kroppsspråket bevisst, påvirker vi våre mentale holdninger som igjen påvirker hormonnivået i kroppen vår. Om vi ikke føler oss som en dronning, kan vi likevel manipulere vårt eget kroppsspråk til å føle oss sterkere enn det vi er. Oppskriften er enkel "fake it til you become it" og to minutter er nok til å bli en bedre, eller verre, versjon av deg selv.



En så enkel oppskrift må deles. Spesielt fordi de som trenger å skyve fram brystkassa og vise at de tror på seg selv, aldri vil finne på å ta rommet med sin fysiske framtoning. Nå er det ingen av mine venner jeg mener trenger å manipulere kroppsspråket sitt for å bli sterkere, men vi har alle en og annen blåmandag der melankolien tar oss. Da gir Amy oss verktøy for å manipulere hjernen vår til å føle seg bedre.


I morges spilte jeg forresten av noen 80-tallslåter før jeg gikk på jobben og danset for meg selv på stuegulvet. Jeg tok min plass. Jeg tok stuegulvet fore. Jeg danset bedre enn John Travolta i Saturday night fever og jeg gikk på jobben som en seiersherre.

Nå er det gjort

Jeg har gjort det. Jeg har gjort det en bare ikke gjør. Jeg har sagt opp en fast betalt jobb. Jeg bytter ut sikre pensjonspoeng med usikkerhet. Og etter at kollegaen min bidro til en artikkel om hvor mye det egentlig koster oss å ta et sabattår, er jeg også klar over kostnaden av valget mitt.

Og likevel gjør jeg det. Fordi jeg det siste året har vært mer syk enn jeg har vært i hele livet mitt. Fordi jeg føler meg fengslet i rutinen og ikke kan skille de siste seks årene fra hverandre. Fordi jeg ikke lenger gleder meg til å gå på jobben min. Fordi jeg sitter i førersetet og er den som kan gjøre noe med situasjonen.

Jeg sier ikke valget var enkelt, samtidig var det enkelt som bare det. Sykkelturen tilbake på jobb etter en lunsjkaffe, der valget ble uttalt og tatt, var vakker og lett. I dagene som fulgte satt latteren løsere. Jeg kjente igjen mitt spontane, glade meg, som jeg mistet et sted på rutineveien. Inni meg var det en sikkerhet på at dette kommer til å ordne seg på ett eller annet vis. Min fysiske reaksjon sa meg at valget jeg tok var riktig.

Samtidig har jeg kjent på den berømte angsten, usikkerheten og alle tankene som kommer med å forlate en trygg base og hoppe i det. Jeg tør ikke engang hoppe fra ti-meteren, og nå hopper jeg ut i det ukjente og uøkonomiske fordi jeg føler at det er riktig for meg. Enda jeg ikke helt vet hva dette riktig for meg egentlig er.

La meg også understreke en ting. Dette er mitt liv. Mitt valg. Dermed ikke kritikk av at andre ikke gjør det jeg gjør nå. For jeg tenker å komme tilbake. Jeg brenner ikke alle broer. Akkurat nå må jeg bare gjøre noe annet for å finne tilbake til meg og min styrke. Hver og en av oss har ansvar for sitt eget liv. Mitt ansvar fører meg til en ny kurs, kanskje for ei stund og kanskje i livet. Jeg håper at ved å lukke ei dør bak meg, åpner det seg opp andre og uventede muligheter.

En ting er sikkert, jeg gleder meg til fortsettelsen!



 

Ei heltinne er gått bort

Min nydelige bestemor sovnet stille inn denne uken. For meg var hun noe av det vakreste. Hun fnøs av meg, da jeg sa det til henne. – Hva er vakkert med dette gamle ansiktet, spurte hun. Jeg forsto ikke spørsmålet fordi for meg var alt vakkert ved nettopp det ansiktet. Levd liv, godhet for andre, tilstedeværelse uten å være påtrengende og et åpnere sinn enn mange unge i dag.

Som barn var hun et mykt bryst og et åpent fang. Jeg visste jeg var elsket. 150 mil skilte oss. Hun var i nord, jeg i sør. Jeg som ellers var et sjenert barn, var aldri sjenert når vi møttes igjen etter måneder med separasjon. Hun tok seg tid til å leke. Lot meg ha dykkekonkurranse i badekaret, tørket opp spyet mitt da jeg hadde slukt for mye vann. Lot meg drikke voksendrikk – melk med kaffe. Og var en klippe jeg tok som en selvfølge. Alle barn fortjener ei bestemor som min!


Hun tok imot livet. Da hun fikk vite om mannens utroskap, tok hun med seg kasserollene sine og flyttet. ”For de har jeg tatt på avbetaling” var eneste kommentar jeg fikk i oppveksten. Da den yngste dattera hennes ble syk og døde ung, tok hun det uten lurveleven, enda hun overlevde sitt barn. Hun stilte i kommunestyremøter, uten alltid å skjønne hva som sto i mengden med papirer hun pliktskyldig leste. Hun ble valgt inn som Arbeiderpartiets vararepresentant fordi så mange i lokalmiljøet ga henne dobbeltstemme på valglista. Hun overlevde de fleste av menneskene hun var glad i og hun stelte på gravene deres så lenge hun klarte. Og hun gjorde det som gledet henne mest; puslet i hagen sin, gikk turer på hytta, spådde folk i kaffegruten og ba venner hjem på enorme smørbrødfat, sherry og kake. Hun var sjefen i sitt liv og hun tok i mer enn ett tak som det alt for selvstendige mennesket hun var.


Jeg bringer med meg oppmerksomheten hun hadde til folk. Hun delte av det hun hadde. Strikket sokker til folk hun knapt kjente. Dekte kaffebordet før folk hadde kommet innenfor døra og stelte for selskapet ofte uten å delta selv. Hun var et forbilde på et menneske vi ikke ser mest av i dag. Hun fant glede i å glede andre.


Mest av alt var hun min bestemor, ei som var med meg enda 150 mil, og gjerne mer, skilte oss i hverdagen.  Hun er med meg videre, til tross for den nye avstanden som nå er mellom oss.

 

Over time I learned to love my weaknesses as essential components  of strength and as keys to the inter connectedness of humanity. . .

By developing the strength to accept yourself where you are

while simultaneously demanding that you do more

 means that you have made peace with your journey. 

Kino MacGregor

Se meg innenfra

Jeg brukte å tro at folk som var veldig stille, ble glad når jeg kom og lagde leven. Jeg trodde de var for sjenerte til å ta initiativ og føre samtaler med halvfremmede. At ting skulle være annerledes hadde jeg ikke tenkt på engang. At min stormende spørsmålsrekke og morsomme historier ble opplevd som mas  for dem, kom som en overraskelse på meg.


Jeg brukte å tro at jeg alltid hadde rett. Mitt verdensbilde var alles verdensbilde. Bare jeg fikk mitt synspunkt fram, ville andre forstå meg og mitt, og da var alt fint igjen. Overraskelsen var ikke så stor, da jeg hørte den andres historie og innså at den andre også hadde rett.


Hvor ofte misforstår vi ikke hverandre? Uttrykket ”på seg selv kjenner man andre” er akkurat like sant som ”på seg selv kjenner man kun seg selv”. Vi møter verden med briller på; vi møter hverandre med våre egne fordommer, historier, automatiske tankemønster og sannheter som et filter mellom oss og dem vi treffer. Enten vi er utadvendte, sjenerte, høylytte eller stille. For å se det andre mennesket, hele det andre mennesket, må man tillate dem å slippe fram. Man må forstå dem for det de er. Ikke ut fra situasjonen de er i, men hvem de er som menneske. Hvorfor de oppfører seg og reagerer som de gjør.


Og for å forstå det andre mennesket, er det lurt å se seg selv utenfra. Hvordan oppleves jeg nå? Kan det være min morsomme spøk, faktisk ble opplevd som en fornærmelse? Kan det være min reservasjon og tilbakeholdenhet kan oppleves som avvisning?


Når man begynner å se seg selv utenfra og andre innenfra, da begynner det virkelig å bli moro å være menneske.

Mental oppslagstavle

Jeg tror på hverdagsforbilder. Vanlige mennesker som med sin væremåte og livsfilosofi er forbilder for meg. For hverdagsforbildene er ikke opphøyet eller glorifiserte. De er mennesker som meg og deg, med en og annen egenskap jeg beundrer. Enten de er brennende engasjerte, evner å holde kjeft når det gjelder, sprer godt humør, ser en annen vinkling og mulig løsning på en låst situasjon, tør å si sin mening enda det får konsekvenser for dem selv eller lever det livet de mener er rett for seg og står i det.

Hverdagsforbildene har egenskaper jeg stadig trenger en påminnelse om. Ofte er det egenskaper som ikke kommer av seg selv, men egenskapene er viktige for det mennesket jeg ønsker å være.

Min masteroppgave handlet om Gandhis maktteknikker. Hva gjorde han for å bli så grenseløst beundret av noen og inderlig hatet av andre? Hvordan mobiliserte han massene? Konklusjonen på oppgaven min, og konklusjonen på min kollegas oppgave som skrev om Nelson Mandela, var forholdsvis like. Kall dem gjerne autentiske eller hel V. De var ledere som levde sin filosofi og tok konsekvensene av det. De etterstrebet den gode vei og gikk selv foran som gode eksempler. De var handling mer enn ord, men først og fremst var det samsvar mellom handling og ord.

På min mentale oppslagstavle har jeg mange forbilder som jeg henter fram når det trengs. De er der fordi de gir meg noe. De har egenskaper jeg ønsker å huske og som jeg lar meg inspirere av. Og jeg henter dem fram, når jeg glemmer veien jeg vil gå. De er mine hverdagshelter.

Vår beste dag

One's destination is never a place,

but a new way of seeing things

Henry Miller

Frykt II: Stå i det

I studietida kom gutta jeg studerte med stadig tilbake til et fagbegrep jeg ikke hadde festet meg ved. Positiv angst. Som dem hadde jeg lest om begrepet, men identifiserte meg ikke med det.

Positiv angst viser til følelsen etter at du har klart å snu redsel og frykt til handling. Alle merker det når en skal gjøre noe nytt og ukjent for første gang. Taler. Jobbintervju. Klatre en fjellvegg. Sjekke opp en person en liker. Kroppen oppfører seg ikke slik en ønsker, angsten har fysisk tatt bolig i kroppen.

Men i det øyeblikket du går på scenen, når du ikke kan snu, mestrer vi som regel likevel. Kanskje oppleves til og med ro i øyeblikket, i øyeblikket av ”no return”. En evner å prestere, ofte overraskende mye bedre enn kroppen ga signaler om rett før. Dét er positiv angst. Den handler om å kontrollere frykten. Legge den under seg. Møte den.

For å oppnå våre drømmer, er angsten noe vi må forbi. Ved å stå i det, lærer en seg å snu angst og frykt til noe positivt, nemlig mestring. For gevinsten er mestring, og for å oppnå den, må en leve med usikkerhet og mangel på kontroll. Vi er mange som snur før vi kommer dit. Vi finner en utvei. Søker oss hjem til den trygge havn igjen. Min påstand er at menn generelt er flinkere til å utfordre seg selv og møte frykten enn oss damer.

Vi må ut av den kjente komfortsonen, der alt er trygt og godt. For meg har sommeren 2012 vært en berg- og dalbane i kaos, frykt og mestring. Ikke noe unikt med det. Jeg kjenner flere som daglig kjemper mot uro, frykt eller følelsen av manglende kontroll. Det en vinner ved å stå i det, tørre å gå litt lenger, er ofte magi. Vi må ut av komfortsonen vår for å oppleve magien av mesting.

Angst og frykt er prisen vi betaler for å tørre og oppnå våre drømmer!

Frykt I: Knepet er å fortsette

Over 300 mil tilbakela ei venninne på motorsykkel denne sommeren. Naturopplevelser er en naturlig del av motorsykkelturer og frihetsfølelse, men en like stor del er møte med frykten. Frykten blir en følgesvenn. For en motorsykkel på 200 til 300 kilo er en dødsmaskin som akselererer fra null til hundre på sekunder og det er fakta du må forholde deg til når du setter deg på den.

Frykt har sneket seg inn i flere samtaler jeg har hatt den siste tiden. Frykt for framtiden. Frykt for usikkerhet. Frykt for følelser. Hverdagsfrykt. Frykt for ikke å mestre. Frykt for ikke å være god nok, ikke bli likt. Frykt i andre former enn det jeg selv ofte tenker meg den.

Ingen går gjennom livet uten å kjenne frykt. Vi tenderer til å unngå den. Søke veier utenom. Forsikre oss mot den om vi kan. Ifølge buddhismen skal en møte frykten, nærme seg den og bli kjent med den. Buddhismen sier knepet er å fortsette og utforske frykten, ikke trekke seg unna, selv når vi oppdager at noe ikke er som vi trodde. For det vi oppdager da, er at ingenting er som vi trodde. Akkurat dét vil vi oppdage igjen og igjen og igjen, ifølge buddhismen.

Jeg selv kommer til kort på yogamatta. Kroppen min er klar til å gå ned i bro fra stående - alene. Når jeg går ned i bro med lærens lette grep på lårene mine, er jeg trygg. Bevegelsen i seg selv trigger usikkerhet i de fleste. Lite føles naturlig med å bøye kroppen bakover til hendene når gulvet. I ett sekund, kanskje to, er du i svevet. Uten kontroll med hvor langt det er før du treffer matta. Du må stole på deg selv og at armene dine er sterke nok til å ta deg imot.

Når læreren ber meg gå ned i bro alene, låser det seg i meg. Jeg strekker meg bakover, så langt jeg kan, mens jeg enda har kontroll og retrett mulighet. Men når kontroller slipper, sier hodet mitt at det er farlig. Til nå har dessverre hodet vunnet over kroppen og dette til tross for at kroppen har gjort bevegelsen flere ganger allerede og vet at den kan.

Min venninne dro to uker alene på motorsykkeltur i Norge. Hun møtte frykten gang på gang på gang.  Selv bør jeg bare gjøre det; slippe meg selv ned mot gulvet og møte frykten i noen usle, få sekunder. For slik det er nå, vokser den på meg. 

“I actually attack the concept of happiness. I don’t mind people being happy - but the idea that everything we do is part of the pursuit of happiness seems to me a really dangerous idea and has led to a contemporary disease in Western society, which is fear of sadness. It’s a really odd thing that we’re now seeing people saying 'write down 3 things that made you happy today before you go to sleep', and 'cheer up' and 'happiness is our birthright' and so on. We’re kind of teaching our kids that happiness is the default position - it’s rubbish. 

Wholeness is what we ought to be striving for and part of that is sadness, disappointment, frustration, failure; all of those things which make us who we are. Happiness and victory and fulfillment are nice little things that also happen to us, but they don’t teach us much. Everyone says we grow through pain and then as soon as they experience pain they say 'Quick! Move on! Cheer up!' I’d like just for a year to have a moratorium on the word 'happiness' and to replace it with the word 'wholeness'. Ask yourself 'is this contributing to my wholeness?' and if you’re having a bad day, it is.” 

Hugh Mackay, psychologist and social researcher

Å telle duer

Jeg er for mye i hodet og mindre i kroppen, ifølge ei som vil meg vel. Og det stemmer nok, for jeg elsker bøker og lever til tider gjennom dem: historiene, sitatene, de mentale bildene, ideene, hvordan jeg dras inn i en annen virkelighet og dermed utvider min egen horisont. Men som min velmenende mentor sa, jeg må også leve selv, ikke bare gjennom andres teori. Et poeng jeg tar på alvor og som jeg selvfølgelig skal gjøre noe med – en dag.

For det handler om læring. Jeg er på vei. Jeg trengte å finne min indre ro og min indre stillhet fordi jeg var for ytre fokusert. Nå er det kanskje tid for å rette horisonten litt utover igjen – kanskje – snart.

Marie-Sabine Roger skriver varmt om en person med et dårlig utgangspunkt i livet og som i møte med et annet menneske får åpnet opp for nye sider av seg selv. ”Å telle duer” handler om læring, å utvide horisonter, kjærlighet og mangel på sådan, og hvordan forløse det beste potensial i mennesket. En bok etter mitt hjerte; med en varme og tilstedeværelse som løsnet latteren og fikk fram noen tårer.

Da jeg skrev min master, sa foreleseren at læring koster. Skal en tillegge seg kompetanse, koster det av innsats, tålmodighet og motivasjon. Jeg har erfart å stange hodet mot kunnskapstaket før det plutselig ga etter og et nytt nivå ble erfart. Jeg lærte å leve i kaos mens jeg fortsatt manglet noen brikker i det faglige puslespillet. Likevel finnes det en annen læring som Rogers er inne på i sin bok. Hvordan visse mennesker gjør oss til det beste vi kan være, og gjør at vi vokser, uten at vi opplever at det koster. Det bare skjer.

Et menneske må selv ønske å forandre seg, skal endring skje. Det sa i alle fall pensumboka. Da må en nå et punkt hvor en vil endre seg. Men med mennesker finnes det vel ikke en oppskrift? Jeg påstår vi vokser mest, når vi møter mennesker som vi stoler på vil oss vel? Når vi møter aksept for den vi er og likevel får hjelp til å se hvilken retning vi kan ta for vårt eget beste i framtiden? Jeg har ikke noe svar, bare nysgjerrighet på temaet. En ting vet jeg; jeg blomstrer når folk rundt meg liker meg som jeg er, og heier på meg, uansett hvilken vei jeg skulle tro var best for meg. Der er jeg neppe unik.   

***

Og det fører meg til den konklusjonen at det er på samme måte med folk: En er ikke ukultiverbar bare fordi en ikke er kultivert. Det holder å komme borti en bra gartner. Hvis det er en dårlig en, som ikke er fingernem, så ødelegger han deg.

(Marie-Sabine Roger)

Det du mater - vokser

En indianer satt og snakket med sitt barnebarn.

Han sa:

- I alle mennesker bor det to ulver som sloss. Den ene er ond. Det er sinne, frykt, misunnelse, sjalusi, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, løgn, hovering, overlegenhet og egoisme. Den andre er god. Det er glede, fred, kjærlighet, håp, ro, ydmykhet, velvilje, empati, sannhet og tillit. 

- Hvilken ulv vinner? spurte barnet. 

- Den du mater, svarte bestefaren.

God morgen solstråle!

Morgenmøte med mitt eget speilbilde er ikke alltid noe å juble over. Likevel har jeg lært meg å snakke positivt til den dama som møter meg der. 

Det har ikke alltid vært sånn. Jeg har som så alt for mange andre, vært min egen største kritiker. Jeg var unådig mot meg selv. Måten jeg snakket til meg selv, ville jeg ikke tillat mot noen jeg var glad i, hverken venner eller familie. Jeg reiv ned, tok på meg skyld som ikke var min og gjorde meg selv mindre enn jeg fortjente.

For vår egen småprat sier mye om hvordan vi har det med oss selv. Min grunnholdning er at jeg vil meg selv og alle andre vel. Da må jeg begynne med meg selv. For bak en handling ligger det alltid en holdning og en følelsesmessig kilde som er retningsgivende. Vi kommer ikke utenom. Selvprat er dermed den enkleste måten å bli bevisst egne holdninger på.

Jeg er hovedpersonen i mitt liv. Det innebærer at jeg er sammen med meg selv 24 timer i døgnet, 365 dager i året. Da er jeg tjent med å like mitt eget selskap. Derfor valgte jeg å endre mitt selvprat. Ved å endre mitt selvprat, begynte jeg å skape positive holdninger rundt meg. Min innstilling har noe å si. Mine holdninger påvirker mine tanker, som igjen påvirker mine handlinger. Både holdninger og handlinger kan vi endre dersom vi er oss dem bevisste.

Morgenfjeset er ikke nødvendigvis en solstråle, men jeg hilser det likevel som om det er det. Litt morgenflørt med meg selv er lov og når fjeset er på sitt mest morgentrøtte, vel - da møter jeg meg selv med en hjertelig, god latter.  

Sukkeruvaner

Visstnok tar det 30 dager å endre en vane. Min erfaring er at det tar lenger tid. Fordelen er at vaner kan endres! To og en halv måned tok det før jeg kunne gå inn på en kafé uten å ville smake på alt i kakedisken. Sukkersuget var konstant, en konstant lengsel etter noe - hva som helst - søtt. En dag var søtsuget borte. Kakedisken fristet ikke.


Sukker er en folkefiende. Diabetes 2 øker faretruende fort i hele verden og Norge er intet unntak. Vi lever i et overflodssamfunn og har tilgang til all slags mat. Vi velger det som skader oss; sukker og fett. Da jeg fikk sukkerforbud, innebar det også fruktsukker. Jeg kan ikke spise noe søtt. Sukkererstatninger måtte også vike. Jeg måtte leve uten og det er mulig. Fysisk og psykisk merker jeg forskjell, en forskjell jeg unner alle andre å oppleve også.


60-minuts har et 12 minutters innslag om hvor skadelig sukker er fordi vi får i oss for store mengder av sukker og søtningsstoffer. Min hensikt er ikke å være fanatisk. Lite oppnås med det, men jeg håper å skape en bevissthet om hva sukker og sukkererstatninger faktisk gjør med kroppen og hjernen vår. Vinneren av å bli bevisst og redusere søtningsstoffer, en oss selv. For å komme dit, må vi være ærlig på hvor mye søtt vi faktisk får i oss i løpet av en dag, ei uke, ett år.

Møte med yogamatta

- Hvem påstår yoga ikke gjør vondt, spurte yogalæreren, da jeg klagde over sterk hodepine dagen etter en av mine første yogaøkter.

Det er en myte at yoga bare er behaglig. Yoga kan være det og. Ofte møter jeg folk som sukker hengiven når jeg sier at jeg praktiserer yoga, som om jeg kommer fra et spa-opphold. De som tror det, har ikke praktisert yoga over tid. Daglig yogapraksis byr nemlig på mentale utfordringer.

For kroppen sier fra når du begynner å røske opp i ubrukte muskler eller muskler som har stått i spenn over år. Det smerter når du skal varme opp en morgenstiv kropp. Det smerter når du tar i bruk muskler du ikke visste du hadde. Likevel er det verdt det!

Fordi yogapraksisen gjenspeiler livet. Våre reaksjoner og mønstre forsvinner ikke fordi vi gir oss en yogaøkt. Av og til forsterkes de heller. I møte med yogamatta, kommer de samme følelsene du kjenner ellers i hverdagen: stress, irritasjon, drømmer eller forelskelse. Følelsene forsvinner ikke fordi du skal praktisere yoga. Tanken på Mr. X s fantastiske smil blir ikke mindre. Alle tingene du bør gjøre, står fortsatt på lista når du er ferdig. Lever du mentalt i framtiden, vil det også gjenspeile seg i praksisen. Er du trygghetssøkende, er du fornøyd med det du får til.

I løpet av den tiden du har satt av til yoga, har du meditasjonstid. Er halvannen time satt av til yogafri, er det nettopp yogafri du skal gi deg. Middagslister, festplanlegging eller dagdrømmer må vente til etterpå. Derfor trener du også hodet mens du praktiserer; til å være tilstede i øvelsene, på pusten og på tilstedeværelsen i det du driver med. En god erfaring å ta med seg ut i hverdagen. Kanskje er det hva som er viktigste bidrag av en fast yogarutine. Klarer du å gi deg selv mentalt fri i tidsperioden som er satt av? For det er heller ingen som sier at det er enkelt.

Fordelen er at vi kan lære oss å forholde oss til følelsene og forventingene når vi skal. Ikke hele tiden. De eier oss ikke. Du styrer dem. Det er når en plutselig opplever et nytt reaksjonsmønster, eller når en evner å ikke gå like sterkt inn i følelsene som en ellers ville gjort, at en skjønner verdien av time etter time på yogamatta. For der har du tid til å øve deg, for utfordringen er de samme der som i hverdagen.