Så et frø

India tiltrekker seg nok en større grad av søkende og spirituelle mennesker enn resten av verden. Mine venner består av mennesker som for mange år siden tok et aktivt valg på hvordan liv de vil ha og de holder seg tro til valget sitt. Mine venner består også av mennesker som nettopp har tatt sine første steg på en ukjent vei, de kom til India for noe og er overrasket over forandringen de gjennomgår. Midt i dette står jeg, rørt over å få være del av deres reise.

 

Jeg liker nyttårsforsett. Jeg liker nyttårsforsett av den enkle grunn at jeg tror vi kan bli bedre utgaver av oss selv, alle som en. Den bedre utgaven av oss selv, begynner med et lite steg. Et ønske om å bli bedre. Da gjerne et nyttårsforsett.



Høye krav til oss selv og andre, er vi vel alle kjent med. Nyttårsforsett er enten eller. Enten så ler vi av det allerede før vi lover oss selv å slutte eller begynne med noe. Eller kravet vi stiller oss selv er så høyt at vi på dag fire ikke klarer å forholde oss til det lenger. Ingen er tjent med noen av delene.



I en verden som så alt for ofte er absolutt, er det lov å klappe seg selv på skuldra hvis en gradvis vokser og endrer seg. Har du i seks år drukket fire kopper kaffe daglig, gir du kroppen sjokk om du stopper alt fra en dag til en annen. Det samme gjelder ønsket om færre kilo, flere treningsøkter eller andre ambisjoner vi ønsker mer eller mindre av i livet vårt. Klapp deg selv på skuldra om du i løpet av januar har drukket en kopp kaffe mindre om dagen, spiser grønnsaker har en ekstra middag, kjenner makspulsen slå litt oftere enn tidligere eller på annet vis gjennomførte en liten forandring til det beste for deg selv. Alle reiser starter med et første steg.

Et frø trenger gode forhold før det er sterkt nok til å bære frukter: god jord, nok vann, beskyttelse mot vind og vær. Det samme gjelder oss når vi ønsker å forandre oss eller lære noe nytt. Når vi først velger å så et frø, er vi tjent med å legge forholdene til rette slik at det faktisk kan vokse, gro og bære frukt. 

 

***

Jeg for min del, lovte meg å være tro mot meg selv…

 

Godt nytt år!

Love was here

Flere veier til Rom

Etter min første yogatime, visste jeg at yoga var noe jeg ønsket i livet mitt. Etter min første ti-dagers Vipassana, visste jeg at meditasjon ville bli en del av livet mitt.

En indisk braminfamilie har åpnet dørene for at vi vestlige studenter kan få lære mer om indisk filosofi og tradisjon. De er filosofikasten, den øverste kasten i India, og kunnskap de deler med oss går i arv fra generasjon til generasjon. Jeg kom hit for å studere filosofi, lære mer om skriftene, fordype meg i noe jeg kun hadde en ide av. For meg er det vakkert at andre tar skriftene på alvor, lærer seg dem utenat og forsøker leve etter dem. Det er vakkert at en hver dag tar med seg friske blomster til tempelet for å vise sin hengivenhet til gudene. Det er vakkert at de bringer filosofitradisjon videre. Jeg kom hele denne veien for å innse at dette ikke er min vei. Møtet med tradisjon, skriftene og forventningene ble for mye for meg. Jeg elsker filosofi, tankedeling og nye måter å se livet og verden på. Tradisjonen jeg møter her, engasjementet hos de andre studentene, er bare ikke min vei. 


Noen venner av meg vil aldri betegne seg selv som spirituelle eller åndelige. Er jeg dum nok til å bruke et slikt begrep i deres nærvær, ser de på meg som jeg kom fra månen. Jeg snakker utenlandsk. Likeveler er flere av dem mer åndelige og spirituelle i sitt tankesett og livsform enn mange religiøse eller spirituelle mennesker. De sprer god energi rundt seg, deler av det de har og forsøker å vokse som menneske. For meg er det hva spiritualitet er.


For meg handler yoga og meditasjon om hverdagen. Hvordan jeg vokser til en bedre utgave av meg selv gjennom min daglige praksis. Yoga er mer enn to timer på yogamatta hver morgen. Yoga er et tankesett jeg tror på. Ett tankesett som utfordrer meg og mine automatiske mønstre. Et tankesett som bevisstgjør meg på livets vei. Et tankesett som veileder meg i hvilken vei livet mitt tar. Praksisen min tar jeg med meg videre inn i hverdagen. Hvilken vei vi velger, er individuelt, også for oss som definerer oss som spirituelle.

Jeg kom denne lange veien for å innse at jeg hadde riktig kurs der jeg var. Avstanden hjalp meg å se hva som er riktig for meg. Min vei, yoga og meditasjon, er bare en av mange veier. Akkurat som den vedantiske veien jeg nå er så heldig å få være med og dele, er en annen. Poenget er å være tro mot hvem vi er og da må vi tørre å gå den veien som er unik og rett for hver og en av oss.

 

***
 
«A yogi can be many things. Yes, a yogi can be someone who seperates and goes off and lives in a cave. But in my mind, an even greater yogi is one who’s intergrated and woven right into the context of daily life and society without becoming disturbed by it.» 
David Swenson

Takk og farvel

Merkelig nok føler jeg meg som regel hjemme hvor enn jeg drar i verden. Likevel er jeg ingen vandrer. Om jeg skal bruke et begrep om mitt forhold til reise, blir det det engelske begrepet «stayer». Fordi der jeg er, slår jeg rot.

Jeg tror ikke lenger gresset er grønnere på den andre siden. Noen søker alltid noe annet; noe bedre, hvor enn de er, være seg restauranter, reisemål, mennesker eller jobber. Også finnes mennesker som meg. Det er oss som holder fast ved det vi liker, selv når de bør gi slipp. Det kan bety å stå opp klokka fem for å praktisere yoga hver morgen, fordi dagen ikke er det samme uten, eller holde på en jobb alt for lenge fordi kollegene er fine.


På et sted som Goa er det alltid noen som kommer og andre som drar. Da gjelder det å holde hjertet åpent for mellommenneskelige relasjoner. Noe som er vanskelig når en vet at en snart skal skilles. For meg er det tid for å bevege meg videre. Skilpadda skal ta med sekken sin å dra sørover for nye hei. Først skal jeg ta farvel med mennesker som på kort tid har kommet under huden på meg; fylt dagene mine med latter og hjertet mitt med varme. De er kommet nære og det er vakkert. Aller helst vil jeg ta dem med meg i ryggsekken videre. For de har åpnet hjertet mitt og de betyr noe for meg. Utfordring er å ikke stenge av, lukke hjertet, nå som avskjeden nærmer seg.


Menneskene jeg møter på min vei er med på å gjøre utlandet til hjemme. Korte møter blir vennskap og jeg tar dem med meg videre, selv om de ikke passer i ryggsekken. Når avskjeden nærmer seg og hjertet mitt føles merkelig tungt, minner jeg meg selv om hvor heldig og takknemlig jeg er for at nettopp disse menneskene kom min vei. Jeg ber om et snarlig gjensyn!

This is just a test

Kneet mitt har slått seg vrangt. Det begynte med en feiljustering fra assistentlæreren før jeg dro fra Norge. Kneet mitt har vært svakt lenge, men jeg har levd fint med det. Den siste uka, har ting gått fra litt vondt til ille. Kneet er hovnet opp, jeg klarer ikke bøye det og vi snakker smerter. Siden jeg er i India for å leve min drøm og trene med de beste ashtangayogalærerne, passer kne-tull meg veldig dårlig.


Hensikten med yoga er å utvikle sinnet over kroppen. I min verden har kroppen vært i førersetet mer enn sinnet den siste tida. Vipassana – meditasjonsteknikken jeg bruker – trener en opp i mental styrke. Mental styrke er fellesnevneren mellom yoga og meditasjon for meg. Hodet bestemmer, ikke signalene fra kroppen. Meditasjon har lært meg å skille mellom fysisk og mental smerte. Selv om kroppen opplever smerte eller nytelse, blir tilstanden sterkere om den også blir mental. Alt i livet er i stadig endring og derfor bør vi unngå å definere ting som godt eller dårlig. Ingenting varer evig; hverken smerte eller nytelse. I det en slipper mental smerte, minsker den fysiske smerten også.


Mens jeg forsøker å balansere sinnet, dvs ikke la knesmerten bli mental, ønsker jeg likevel ta kroppens signaler på alvor. Smerten er reell, noe er galt med kneet og min jobb er å finne en måte og leve med denne nye situasjonen på. Mentalt har jeg krisemaksimert og sett for meg kneoperasjon, avbrutt Indiaopphold og ingen yoga i lang tid framover. Jeg har også snakket fornuftig til meg selv, lagt isposer på hevelsen og observert hvordan usikkerheten kjører karusell med hodet mitt.

Under den kalde krigen, gikk amerikanske TV-stasjoner i svart når de øvde på en potensiell krig. For ikke å skremme folk unødvendig ble det informert om at den svarte skjermen var en test. «This is just a test» ble en velkjent setning blant amerikanske TV-tittere. For meg er yoga livet mitt. Jeg nyter møtet med yogamatta hver morgen. Nå er det midlertidig stopp. Dette er en test. Ting er ikke  som jeg forventet, men det betyr ikke at ting ikke er bra. I mens gleder jeg meg over oppmuntringen fra servitøren på min lokale kaffebar.

Meditation is not a matter of trying to achieve ecstasy, spiritual bliss, or tranquility, nor is it attempting to be a better person. It is simply the creation of a space in which we are able to expose and undo our neurotic games, our self-deceptions, our hidden fears and hopes.

 

Chogyam Trungpa Rinpoche

På tur med morsomme meg

Frihetsgudinnen i meg jublet på den første scooter-turen i India. Vi dro på tur, kruste rundt, uavhengig og selvstendig. Borte fra hverdagsrutinen blomstrer hun og hun stortrives med ryggsekken og minst mulig eiendeler. Frihetsgudinnen min.

 

Jeg tror på utenlandsturer og miljøskifte. Mennesker trigger ulike sider av meg og får fram ulike trekk ved min person.  Derfor tror jeg alle er tjent med å skifte miljø inni mellom. For å oppleve seg selv i en annen rolle enn den vekjente. Brudd med hverdagsrollen gir rom for vekst og utvikling. Verste scenario er den stakkars personen som tidlig i livet blir satt i en uheldig rolle og senere ikke slipper fra den fordi menneskene rundt ser personen med de samme, snevre øynene som den selv begynner å se seg.

 

For hvem vil begrenses? Vi har vel alle i større eller mindre grad behov for å definere menneskene rundt oss, sette dem i en boks for å forstå dem bedre, men hvem liker å høre «du er jo sånn»?  Enda verre er det når «du er sånn» ikke er en side du liker eller kjenner igjen hos deg selv.  Hvor mye mer spennende er det ikke når vi tillater oss selv og andre å være vårt fulle potensial? Tørre å gå utenfor våre egne grenser? Tørre å nå den drømmen vi har inni oss? For vi har muligheten til å nå drømmen, ingen andre vil gjøre det for oss. Om det betyr at vi må se oss selv med nye øyne, utvikle nye trekk ved oss selv, er det en god ide å gjøre det. Fasettene, de ulike trekkene våre, har vi i oss og for å få dem fram, er det ofte nødvendig ved et miljøskifte. Personlig er det ofte på reise jeg har vokst som person og sett meg selv blomstre fordi møte med ny e mennesker viser meg nye sider av meg selv.

 

Jeg har en morsom side og når jeg er morsomme meg, da har jeg det bra. Morsomme meg innrømmer jeg gladelig at jeg liker. Siden jeg landet her i India, har morsomme meg vært sterkt representert.  Vi har det godt sammen og vi ler mye, selv når det bare er meg. Ut på tur merket jeg at morsomme meg har vært borte ei lang stund og desto koseligere er gjensynet. Jeg håper vi holder nær kontakten framover!

Takknemlighetstur

Fordelen med å planlegge en langtur kort fram i tid, er den følelsen av takknemlighet som fyller meg i forkant. For jeg verdsetter sjelden senga mi så mye som rett før jeg skal være borte fra den. Og jeg kjenner på omsorg og kjærlighet for mine nærmeste. Jeg blir oppmerksom på hvor fantastiske foreldre jeg har; støttende og aksepterende for at jeg lever mitt liv annerledes enn de lever sitt. Jeg ler av familiesituasjoner som ellers provoserer meg og de fyller meg med indre varme. Menneskene blir viktigere og det kjennes godt i hjertet. Lista over ting jeg verdsetter og er takknemlig for, blir lang når vann fra springen, vaskemaskin, trygghet, venner, skogsturer, kjølig høstluft, vakre høstfarger, ullgenser, regn mot huden osv. stadig minner meg på hva som er fantastisk med Norge.

Nettopp derfor fylles jeg nå med glede over nærheten disse velkjente tingene får meg til å føle. For jeg har vært på tur før, og jeg vet at når jeg vel lander i India, er jeg like takknemlig for de fantastiske tingene jeg opplever der. Når jeg igjen skal skifte kontinent for å reise hjem, er det de samme tingene som gjør det lett å forlate det som varmer hjertet i India.

Rett deg opp i ryggen

- Look pround, it doesn't make you proud, sa yogalæreren før hun forsvant til neste elev. Når psyken eller formen ikke er god, har jeg tatt meg selv i å ville være usynlig i sosiale sammenhenger og jeg har krøpet sammen i stolen til en ugjenkjennelig meg. Når vi ikke er på topp, blomstrer vi heller ikke og det synes på kroppsspråket. En tid kostet det meg å rette meg opp og skyve brystkassa fram. Derfor var anbefalingen på sin plass. Jeg måtte tvinge meg til å rette meg opp i ryggen og skyve fram brystkassa slik hun ba om og det kom ikke naturlig til å begynne med.


2012 ble ikke et optimalt år når det kommer til min fysiske helse. Årets variable form har vært slitsom og gitt meg forståelse for hvor viktig god helse faktisk er. Likevel ville jeg ikke vært året foruten fordi det har lært meg masse; bevisst kroppsholdning bla.


Amy Codder, forsker på non-verbalt språk, har et 20-minutters foredrag på Ted-talks som bekrefter min egen erfaring. Budskapet hennes er enkelt; ved å bruke kroppsspråket bevisst, påvirker vi våre mentale holdninger som igjen påvirker hormonnivået i kroppen vår. Om vi ikke føler oss som en dronning, kan vi likevel manipulere vårt eget kroppsspråk til å føle oss sterkere enn det vi er. Oppskriften er enkel "fake it til you become it" og to minutter er nok til å bli en bedre, eller verre, versjon av deg selv.



En så enkel oppskrift må deles. Spesielt fordi de som trenger å skyve fram brystkassa og vise at de tror på seg selv, aldri vil finne på å ta rommet med sin fysiske framtoning. Nå er det ingen av mine venner jeg mener trenger å manipulere kroppsspråket sitt for å bli sterkere, men vi har alle en og annen blåmandag der melankolien tar oss. Da gir Amy oss verktøy for å manipulere hjernen vår til å føle seg bedre.


I morges spilte jeg forresten av noen 80-tallslåter før jeg gikk på jobben og danset for meg selv på stuegulvet. Jeg tok min plass. Jeg tok stuegulvet fore. Jeg danset bedre enn John Travolta i Saturday night fever og jeg gikk på jobben som en seiersherre.

Nå er det gjort

Jeg har gjort det. Jeg har gjort det en bare ikke gjør. Jeg har sagt opp en fast betalt jobb. Jeg bytter ut sikre pensjonspoeng med usikkerhet. Og etter at kollegaen min bidro til en artikkel om hvor mye det egentlig koster oss å ta et sabattår, er jeg også klar over kostnaden av valget mitt.

Og likevel gjør jeg det. Fordi jeg det siste året har vært mer syk enn jeg har vært i hele livet mitt. Fordi jeg føler meg fengslet i rutinen og ikke kan skille de siste seks årene fra hverandre. Fordi jeg ikke lenger gleder meg til å gå på jobben min. Fordi jeg sitter i førersetet og er den som kan gjøre noe med situasjonen.

Jeg sier ikke valget var enkelt, samtidig var det enkelt som bare det. Sykkelturen tilbake på jobb etter en lunsjkaffe, der valget ble uttalt og tatt, var vakker og lett. I dagene som fulgte satt latteren løsere. Jeg kjente igjen mitt spontane, glade meg, som jeg mistet et sted på rutineveien. Inni meg var det en sikkerhet på at dette kommer til å ordne seg på ett eller annet vis. Min fysiske reaksjon sa meg at valget jeg tok var riktig.

Samtidig har jeg kjent på den berømte angsten, usikkerheten og alle tankene som kommer med å forlate en trygg base og hoppe i det. Jeg tør ikke engang hoppe fra ti-meteren, og nå hopper jeg ut i det ukjente og uøkonomiske fordi jeg føler at det er riktig for meg. Enda jeg ikke helt vet hva dette riktig for meg egentlig er.

La meg også understreke en ting. Dette er mitt liv. Mitt valg. Dermed ikke kritikk av at andre ikke gjør det jeg gjør nå. For jeg tenker å komme tilbake. Jeg brenner ikke alle broer. Akkurat nå må jeg bare gjøre noe annet for å finne tilbake til meg og min styrke. Hver og en av oss har ansvar for sitt eget liv. Mitt ansvar fører meg til en ny kurs, kanskje for ei stund og kanskje i livet. Jeg håper at ved å lukke ei dør bak meg, åpner det seg opp andre og uventede muligheter.

En ting er sikkert, jeg gleder meg til fortsettelsen!



 

Ei heltinne er gått bort

Min nydelige bestemor sovnet stille inn denne uken. For meg var hun noe av det vakreste. Hun fnøs av meg, da jeg sa det til henne. – Hva er vakkert med dette gamle ansiktet, spurte hun. Jeg forsto ikke spørsmålet fordi for meg var alt vakkert ved nettopp det ansiktet. Levd liv, godhet for andre, tilstedeværelse uten å være påtrengende og et åpnere sinn enn mange unge i dag.

Som barn var hun et mykt bryst og et åpent fang. Jeg visste jeg var elsket. 150 mil skilte oss. Hun var i nord, jeg i sør. Jeg som ellers var et sjenert barn, var aldri sjenert når vi møttes igjen etter måneder med separasjon. Hun tok seg tid til å leke. Lot meg ha dykkekonkurranse i badekaret, tørket opp spyet mitt da jeg hadde slukt for mye vann. Lot meg drikke voksendrikk – melk med kaffe. Og var en klippe jeg tok som en selvfølge. Alle barn fortjener ei bestemor som min!


Hun tok imot livet. Da hun fikk vite om mannens utroskap, tok hun med seg kasserollene sine og flyttet. ”For de har jeg tatt på avbetaling” var eneste kommentar jeg fikk i oppveksten. Da den yngste dattera hennes ble syk og døde ung, tok hun det uten lurveleven, enda hun overlevde sitt barn. Hun stilte i kommunestyremøter, uten alltid å skjønne hva som sto i mengden med papirer hun pliktskyldig leste. Hun ble valgt inn som Arbeiderpartiets vararepresentant fordi så mange i lokalmiljøet ga henne dobbeltstemme på valglista. Hun overlevde de fleste av menneskene hun var glad i og hun stelte på gravene deres så lenge hun klarte. Og hun gjorde det som gledet henne mest; puslet i hagen sin, gikk turer på hytta, spådde folk i kaffegruten og ba venner hjem på enorme smørbrødfat, sherry og kake. Hun var sjefen i sitt liv og hun tok i mer enn ett tak som det alt for selvstendige mennesket hun var.


Jeg bringer med meg oppmerksomheten hun hadde til folk. Hun delte av det hun hadde. Strikket sokker til folk hun knapt kjente. Dekte kaffebordet før folk hadde kommet innenfor døra og stelte for selskapet ofte uten å delta selv. Hun var et forbilde på et menneske vi ikke ser mest av i dag. Hun fant glede i å glede andre.


Mest av alt var hun min bestemor, ei som var med meg enda 150 mil, og gjerne mer, skilte oss i hverdagen.  Hun er med meg videre, til tross for den nye avstanden som nå er mellom oss.

 

Over time I learned to love my weaknesses as essential components  of strength and as keys to the inter connectedness of humanity. . .

By developing the strength to accept yourself where you are

while simultaneously demanding that you do more

 means that you have made peace with your journey. 

Kino MacGregor

Se meg innenfra

Jeg brukte å tro at folk som var veldig stille, ble glad når jeg kom og lagde leven. Jeg trodde de var for sjenerte til å ta initiativ og føre samtaler med halvfremmede. At ting skulle være annerledes hadde jeg ikke tenkt på engang. At min stormende spørsmålsrekke og morsomme historier ble opplevd som mas  for dem, kom som en overraskelse på meg.


Jeg brukte å tro at jeg alltid hadde rett. Mitt verdensbilde var alles verdensbilde. Bare jeg fikk mitt synspunkt fram, ville andre forstå meg og mitt, og da var alt fint igjen. Overraskelsen var ikke så stor, da jeg hørte den andres historie og innså at den andre også hadde rett.


Hvor ofte misforstår vi ikke hverandre? Uttrykket ”på seg selv kjenner man andre” er akkurat like sant som ”på seg selv kjenner man kun seg selv”. Vi møter verden med briller på; vi møter hverandre med våre egne fordommer, historier, automatiske tankemønster og sannheter som et filter mellom oss og dem vi treffer. Enten vi er utadvendte, sjenerte, høylytte eller stille. For å se det andre mennesket, hele det andre mennesket, må man tillate dem å slippe fram. Man må forstå dem for det de er. Ikke ut fra situasjonen de er i, men hvem de er som menneske. Hvorfor de oppfører seg og reagerer som de gjør.


Og for å forstå det andre mennesket, er det lurt å se seg selv utenfra. Hvordan oppleves jeg nå? Kan det være min morsomme spøk, faktisk ble opplevd som en fornærmelse? Kan det være min reservasjon og tilbakeholdenhet kan oppleves som avvisning?


Når man begynner å se seg selv utenfra og andre innenfra, da begynner det virkelig å bli moro å være menneske.

Mental oppslagstavle

Jeg tror på hverdagsforbilder. Vanlige mennesker som med sin væremåte og livsfilosofi er forbilder for meg. For hverdagsforbildene er ikke opphøyet eller glorifiserte. De er mennesker som meg og deg, med en og annen egenskap jeg beundrer. Enten de er brennende engasjerte, evner å holde kjeft når det gjelder, sprer godt humør, ser en annen vinkling og mulig løsning på en låst situasjon, tør å si sin mening enda det får konsekvenser for dem selv eller lever det livet de mener er rett for seg og står i det.

Hverdagsforbildene har egenskaper jeg stadig trenger en påminnelse om. Ofte er det egenskaper som ikke kommer av seg selv, men egenskapene er viktige for det mennesket jeg ønsker å være.

Min masteroppgave handlet om Gandhis maktteknikker. Hva gjorde han for å bli så grenseløst beundret av noen og inderlig hatet av andre? Hvordan mobiliserte han massene? Konklusjonen på oppgaven min, og konklusjonen på min kollegas oppgave som skrev om Nelson Mandela, var forholdsvis like. Kall dem gjerne autentiske eller hel V. De var ledere som levde sin filosofi og tok konsekvensene av det. De etterstrebet den gode vei og gikk selv foran som gode eksempler. De var handling mer enn ord, men først og fremst var det samsvar mellom handling og ord.

På min mentale oppslagstavle har jeg mange forbilder som jeg henter fram når det trengs. De er der fordi de gir meg noe. De har egenskaper jeg ønsker å huske og som jeg lar meg inspirere av. Og jeg henter dem fram, når jeg glemmer veien jeg vil gå. De er mine hverdagshelter.