Varmt bidrag til fellesskapet

Etter snart fire uker tilbake i "verdens beste" land å leve i, begynner Norge å ta meg. Jeg smiler og ler mindre. Latteren sitter ikke løst og på bussen, i butikken eller andre steder der jeg møter fremmede, møtes vi ikke med et stort, hjertelig smil. Plutselig ble jeg oppmerksom på et savn jeg ikke visste jeg hadde.

 
- Det er hva jeg kan bidra med, sa min venninne. Selv om arbeidssituasjonen ikke er perfekt og selv om hjemmesituasjonen er lite søvn og lite alenetid pga. aktive, små barn, er hennes strategi å så positive frø der hun er. Små frø, av positiv holdning og positiv kommentarer, fordi hun vil bidra positivt inn til fellesskapet der hun kan.

 
For hvem har ikke opplevd å være sammen med mennesker som suger ut energien din som en parasitt? Hvor du kommer hjem, trøtt og sliten, og lurer på hvorfor du gikk for å møte dem? Hvem har ikke kommet hjem fra et møte med venner, og vært så høy på opplevelsen at det er umulig å sove fordi samtalene fortsetter i hodet?

 
Jeg mener ikke hver dag skal være julaften, men jeg mener hver dag er en fest. Og til festen inviterer en folk en vet vil bidra positivt til fellesskapet og skape god stemning. Hverdagen kommer og hverdager går. Hverdagene er det flest av! Derfor er det opp til hver og en av oss hvilken frø vi sår i miljøene rundt oss. Hvilken energi vi etterlater når vi forlater selskapet.

 
For sår vi frøene til en stikkelsbærbusk, kan vi ikke bli sure når det ikke gror søte jordbær. Vi får igjen det vi sår. For min del er jeg takknemlig for å omgi meg med folk som først og fremst ønsker å gro en vakker og frodig hage uten torner. For det er dem som gjør at jeg fortsatt smiler til fremmede på bussen.