Vi er så mye mer

For noen år siden lærte jeg meg å sprike med tærne. Ikke en kroppsfunksjon en tenker har stor verdi, men for å ta i bruk hele fotsålen når en går eller beveger seg, hjelper det å sprike på tærne. Da tar en i bruk større del av fotsålen.

Min venninnes hjertesukk kom overraskende. Det satt langt inne for henne å innrømme at hun skammet seg over en kroppsdel. En fin og naturlig kropp i alles øyne. Jeg har hørt det før, hjertesukket, ikke fra henne, men fra andre kvinner. Jeg har kjent på det selv. Jeg kjenner sårheten, når en kroppsdel blir viktigere enn helheten. Når en tror alle andre ser det en selv ser. Hva skal til for å være fornøyd med seg selv? Er det en sannhet at damer er misfornøyd med kroppen sin? Trenger vi å være det?


Den siste tida har kropp vært et tema. Jeg har snakket om den med folk jeg beundrer. Innspillene er mange; medias bilde av en perfekt kvinnekropp, kvinner selv, kunst, hvordan vi velger å snakke med oss selv i speilet, hvem vi velger å gi definisjonsmakt over hva som er vakkert, osv. 


Jeg liker kroppen min. Min daglige yogapraksis er del av forklaringen. Møtet med yogamatta minner meg om sammenhengen mellom fysikk og hodet. Kroppen min er meg, den er helhet og vi hører sammen. Daglig står jeg på yogamatta og puster, bøyer og tøyer. Kroppen gir og den stiller opp. Og den sier i fra når jeg er for mye i hodet og glemmer helheten. For hver kroppsdel er en del av et større hele og dette hele summers til å være meg. Når jeg trives i koppen min, er jeg glad. Når hodet er i balanse, er jeg glad. Da er det trist å gi en kroppsdel for stor makt og innflytelse.


For meg er all oppmerksomhet på én del av kroppen å starte i feil ende. For små pupper, for mye lår eller hår, er å gi for mye makt til en liten del av et helt menneske. Hver og en er så mye mer; historie, humor, smil, venn, interesser og hobbyer, er bare noe. La oss være rause mot hverandre når vi snakker om oss selv, enten det er om kroppen vår eller det vi har i hodet.


Cheryl Strayed fikk spørsmål om hva hun som voksen kvinne ville sagt til seg selv som 20-åring, svaret hennes taler for meg:

"Stop worrying about whether you’re fat. You’re not fat. Or rather, you’re sometimes a little bit fat, but who gives a shit? There is nothing more boring and fruitless than a woman lamenting the fact that her stomach is round. Feed yourself. Literally. The sort of people worthy of your love will love you more for this, sweet pea."