Jeg fikk være i fred. I flere måneder har jeg vært - i væren. Jeg gikk i hi med tid for meg selv. Væren er et vakkert sted, der den indre stemmen blir tydelig. Stemmen snakker lavt, en trenger å lytte. Væren er et sted uten enkle løsninger, et usensurert og tidvis brutalt møte med en selv.
Når å være er målet i seg selv, er ikke leveransene målbare. I væren finnes ikke handlingsplaner eller strategier. Det er tilstedeværelsen som teller. Som et frø, sugde jeg til meg næring fra jorda. Næringen min var stillhet, alenetid og inspirasjon fra bøker. Sakte vokser noe fram: mine verdier, mine interesser og et klarere bilde av hvem jeg er. Denne reisen er min alene. Ingen av mine nære har tatt en lignende reise før meg og det er ingen jeg kan søke råd hos. Ingen kan stryke meg på ryggen å si at dette fikser du.
Når den indre stemmen møter den ytre stemmens krav og forventinger, er det lett å glemme den enkle målsetningen. Med hodet opp av jorda kom forventninger. Først kom forventningene fra omverden. Trodde jeg. Hvem er jeg nå? Hvor passer denne nye meg inn? Hva blir mitt bidrag til verden? Men kravene kommer først og fremst fra meg selv og jeg vet å stille dem. Uten mine harde, dømmende vurderinger av meg, når ingen andres kritikk inn. Forventningene, kravene og planene er mine, lagd av meg. Nå er de omskrevet, bearbeidet og kommet i en ny utgave. Pekefingeren er forsøkt byttet ut med varme, åpenhet og medmenneskelighet.
Reisens neste fase går jeg sammen med andre, stadig flere andre, for vi er mange som ønsker å gå akkurat raushetens vei. Jeg gleder meg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar